Apokalypse snart?

Statsministeren i Israel opptrer som en farlig og uansvarlig krigshisser.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Våren i Midtøsten er gått over til høst, uten at det har vært sommer. Det pågår et blodig oppgjør i Syria. Det nye demokratiske Egypt er i ferd med å annullere gamle avtaler med Israel, på grunn av Israels vold og kolonisering av palestinerne.
Den siste uken har det regnet raketter ut og inn av Gaza, med sedvanlig resultat. Irakerne og libaneserne skjelver av frykt for at volden i Syria skal spre seg til deres land. Det har de all grunn til.
For hva gjør Israel i denne allerede svært spente situasjonen? Jo, de truer med å bombe Iran, med eller uten USAs medvirkning.

 

Det har vært særdeles ubehagelig å følge den israelske opptrappingen, som har pågått i mange år. Truslene, Holocaust-appellene, de falske etterretningslekkasjene, Netanyahus reiser til USA og amerikanske presidentkandidaters konkurranse om å fremstå som mest mulig Israel-vennlige – alt faller inn i et velkjent mønster. Men denne gang kan konsekvensene bli mye mer alvorlige.
Hvis Israel angriper, vil Iran føle seg tvunget til å forsvare seg. De vil kunne stenge Hormuzstredet, og slik skape en oljekrise som drar USA inn i konflikten. De vil kunne bruke Hizbollah til å beskyte Israel med raketter fra Sør-Libanon, noe som kan føre til massiv israelsk bombing og kanskje full invasjon.
Det ustabile Syria, Irans eneste nære allierte, blir dratt inn i konflikten. Israel har antagelig lite å tjene på dette. De kommuniserer best med arabiske diktatorer, og har derfor ikke uttrykt annet enn selvsentrert bekymring overfor den arabiske våren.

 

Hvorfor insisterer Netanyahu på å bombe Iran nå, mens situasjonen er ekstremt antennelig? Utgjør virkelig Iran en eksistensiell trussel mot Israel, slik han hevder?
Selvsagt ikke. Den forhenværende Mossad-sjefen Meir Dagan avviser dette totalt – i likhet med mange andre ledende israelske analytikere. Selv den nåværende Mossad-sjefen Tamil Pardo mener denne typen snakk er en grov overdrivelse. Israel har mellom hundre og to hundre atomstridshoder og hele USAs militærmaskin i ryggen.
Selv om Iran skulle greie å produsere en atombombe, noe som uansett ligger langt frem i tid, ville det være selvmord å bombe Israel. Selv den bjeffende Ahmedinejad vet dette. Og det er langt mer rasjonelle folk som kontrollerer den iranske hæren. Selvsagt er Iran et diktatur. Men landet har, i sterk kontrast til Israel og USA, ikke gått til krig mot noen i moderne tid.

 

Netanyahus retorikk er irrasjonell, meningsløs – og patetisk. I Washington løp han etter Obama med Esters bok fra Det gamle testamente. Netanyahu kalte den rundt 2500 år gamle boken for «bakgrunnslesing om Iran», siden den omhandler forholdet mellom jøder og Persia i oldtiden. Siden perserne truet jødene i Esters bok (GT har ellers mange eksempler på at perserne beskytter jødene), så må de vel kunne bombes nå?
Den israelske statsministeren minner om en bortskjemt unge. Han har for lengst begynt å gå Obama på nervene, noe som ble klart da han glemte å skru av mikrofonen under en privat samtale med Sarkozy i fjor høst.

Netanyahu har fått Iran på hjernen

Aluf Benn, sjefredaktøren i den israelske avisen Haaretz, skrev nylig: «Presidenten ser den israelske statsministeren som en løgner som bruker undergravende taktikk, skamløst blander seg inn i amerikansk rikspolitikk og oppfordrer republikanere til å få ham fjernet.»
The Economist, som ikke akkurat er et israelfiendtlig organ, oppsummerer i siste nummer relasjonen mellom de to landene slik. «Forholdet mellom USA og Israel minner om den type forrykt gjensidig avhengighet man noen ganger ser i fortapte ekteskap, hvor den staeste og mest ustabile partneren drar den andre inn i sine ville og farlige prosjekter, hvis katastrofale resultater bare ser ut til å bekrefte hans paranoide verdensbilde.»

 

Netanyahu er en bunnkynisk sjåvinist. Grunnen til at han vil ødelegge Irans teoretiske muligheter til å skaffe seg atomvåpen, om så ved å drepe alle iranske vitenskapsmenn som vet hvordan slike lages, er ikke trusselen mot Israel. Han ønsker å opprettholde Israels monopol på atomvåpen og de militærstrategiske fordelene det gir.
Men det handler også om noe dypere: At Israel ser seg som et land som kan alltid kan diktere sine betingelser overfor omgivelsene. Som anser sin egen sikkerhet som hellig, selv om denne oppnås på andres bekostning. Som lar sin hær benyttes som et privat sikkerhetsselskap for voldelige settlere som tar seg til rette på andre folks jord, fullstendig i strid med Folkeretten og FN. Som ikke har noen anelse hva de skal gjøre med den palestinske befolkningen de har kontroll over, bortsett fra å gjøre deres liv mest mulig surt, slik at de kanskje flykter.
Israel er en militarisert stat som er vant til å starte og vinne kriger. Okkupasjonen og koloniseringen av palestinerne har ikke bare skadet landets internasjonale omdømme. Det har skapt en råte som når langt inn i landets sjel.
Netanyahu har fått Iran på hjernen. I Knesset denne uken uttalte han at «Gaza er Iran». Han mener også at Sør-Libanon er Iran. Syria er selvsagt Iran. Og ja, Iran er jaggu Iran det også.
«Det jødiske folk selv skal kontrollere sin skjebne» sier Netanyahu. Stans opp et lite øyeblikk og tenk over den formidable arrogansen i uttalelsen. Bli redd for en ny stor krig i Midtøsten, en som nok en gang startes av Israel.