Overlegne nordmenn

Folk ser på meg som om jeg er gal. Er jeg gal? Absolutt ikke. Jeg er vennlig, noe jeg har merket at de fleste norske mennesker – særlig ungdommer – ikke er.

ILLUSTRASJON: ØIVIND HOVLAND

Jeg flyttet fra USA til Norge for fire år siden. Jeg kjente ingen norske folk, kunne ikke norsk og kjente ikke til den norske kulturen. Etter lang tid, internatskoler, mange timer med norskundervisning – kunne jeg endelig språket. Da var det lettere for meg å bli kjent med andre norske ungdommer, og det gledet jeg meg til. Jeg ville få venner og kunne snakke sammen med andre mennesker på deres morsmål.

Jeg ser på meg selv som en ganske vennlig person. Jeg sier «Hei!» til alle – den jeg sitter ved siden av på bussen, venner av venner, lærere, den som står i kassen på butikken – alle. Jeg gjør det rett og slett fordi det er en vane, det å være vennlig. Jeg blir selv glad når en fremmed person sier «hallo» til meg, eller bare gir meg et smil. Sånt er vanlig i USA, i hvert fall. Er det noe jeg har lagt merke til i Norge, er det at nordmenn er ikke vennlige. De bryr seg nesten bare om seg selv og sine «folk». Dette gjelder selvfølgelig ikke for alle, men mange.

En dag da jeg var på vei til skolen, falt jeg på isen og alle bøkene mine falt ut av den åpne sekken min. Jeg ble klissvåt. Jeg fikk ekstremt vondt i det jeg traff isen, og det var vanskelig å reise meg igjen. Fem av naboene mine gikk forbi meg. Hvor mange hjalp meg? Ingen. De så på meg, gikk forbi, og fortsatte å gå. Det var en mann som sa «ja, det er ganske glatt ute!», så gikk han. Hva er dette for noe? Er det ikke lov å hjelpe andre med mindre du kjenner de? Eller?

Vennene mine synes at jeg kan være litt rar til tider, siden jeg er så vennlig og snakker med alle jeg treffer. Vi pleier å gå bort på matbutikken i «storefri», og når vi skal betale, snakker jeg omtrent alltid med den som står i kassen. «Hei, hvordan går det?», «Vi hadde en vanskelig prøve i dag, jeg var så stresset!», «Har du hatt en fin dag?», «Jeg kjøper så mye kake fordi jeg skal ha bursdagsbesøk i morgen, skjønner du!» – er typiske ting jeg kan finne på å si til den personen. Det kommer helt naturlig for meg! Vennene mine blir helt flaue og ber meg om å slutte. Jeg liker bare å snakke med mennesker, er det så gale?

Dra til USA! Gå på butikken, ta deg en joggetur, sitt på bussen; jeg kan love deg at minst en person kommer til å hilse på deg og spørre om du har det fint. Jeg synes at det er så ekstremt koselig. Det å få et smil av en fremmed kan gjøre hele dagen mye bedre. Når jeg tenker meg om – dra til utlandet. Jeg er nesten helt sikker på at det finnes mye hyggeligere mennesker der enn i Norge.

En ting jeg lurer på er: Hvordan får nordmenn seg venner? Hvis jeg står og venter på bussen med en venn, og en venn av vennen min kommer bort og sier «hei», da sier jeg «hei» og hilser på den personen, rett og slett fordi jeg liker å bli kjent med mennesker, og jeg liker å være høflig! Jeg husker en dag etter skolen da jeg gikk alene til busstoppet, så traff jeg mange av vennene mine, men det var en jente jeg ikke kjente. Jeg strakk ut hånden min for å håndhilse og jeg sa hva jeg het, og hun så bare dumt på meg! Hun tok meg i hånden og sa navnet sitt, men hele resten av tiden jeg sto med den gjengen så hun på meg som jeg nettopp hadde drept hele familien hennes eller noe. Det er helt latterlig.

MEN! Det er et «men» her. Når nordmenn har drukket alkohol – dette gjelder for ungdommer og voksne – er det helt annerledes. Det er nemlig da alle blir vennlige, bråkete, kosete, osv. Er det sånn det må være? Er man nødt til å helle innpå med alkohol for å ha det gøy, festlig, for å få seg venner og være vennlig?

Jeg merker at jeg blir litt irritert når jeg smiler til en jeg går forbi, og de ser så ekstremt dumt på meg. Jeg smiler til alle! Venner, familie, bekjente, fremmede. Hva er problemet med å smile tilbake? Til og med folk i skolegangen har problemer med å se opp fra bakken og smile eller si hei ELLER HVA SOM HELST. Hvor er jeg om 5-10 år da? Kommer jeg til å bli sånn som de fleste norske menneskene? Uvennlig og uhøflig? Jeg mener aldeles ikke å trakke ned på nordmenn, og jeg mener ikke at alle nordmenn er uvennlige. Med en gang jeg klarer å bli kjent med noen er de jo som regel ganske hyggelige! Men hva skjedde med vanlig høflighet?

Kommentarer