All posts in kommentar

  • Norge sett fra toppen

    DEN LANGE OPPKJØRINGEN på TV var som ved en større landskamp, med ekspertuttalelser, intervjuer og korte glimt fra selve kamparenaen, vandrehallen i Stortinget.Men ble den første partilederdebatten i går kveld en debatt vi har sett frem til med uvanlig mye spenning virkelig så spesiell?

    INNLEDNINGEN var utvilsomt det: Den korte runden med synspunkter på terroranslagene og virkningen de vil ha for valgkampen. Statsminister Jens Stoltenberg startet med å ønske seg en åpen og frisk debatt, og ble bønnhørt ganske umiddelbart.
    For mens vi satt og ventet på den varslede debatten om eldreomsorgen, gikk partilederne like godt rett løs på temaet innvandring og integrering. Den bolken viste med all mulig tydelighet at det fortsatt går et skille mellom Frp på den ene siden og alle de andre partiene på den andre siden, både før og etter 22. Juli. Og at Siv Jensen er mer opptatt av å holde på de mange innvandringskritiske velgerne sine enn av faren for å bli latterliggjort av den norske intelligentsiaen.
    «Ingenting har endret seg i Frps program», sa Jensen. Ikke så veldig mye i tonen heller, må det være lov å legge til.

    DERETTER BLE DET debatt om eldre, om eiendomsskatt og om skolen. Tidvis interessant, ofte lett springende, og selvsagt med programledere som ropte en «av gangen, en av gangen». Mye som før, altså. Ikke minst når det gjelder følelsen av at rikspolitikernes synspunkter ikke alltid treffer i debattene lokalt.
    Kristin Halvorsen roste en Høyre-ordfører i Lillesand som har skrudd opp eiendomsskatten, mens opposisjonen smilte skjevt over at SV i Oslo går til valg på at eiendomsskatt ikke skal innføres. Ja visst for vi har fortsatt rester av lokalt selvstyre i Norge, og politikerne lokalt må vel få gjøre som de vil?

    SLETT IKKE bare som de vil. KrF og Venstre gikk hardt ut mot regjeringens oppfølging av verdighetsgarantien, et punkt hvor selv Jens Stoltenberg kom på defensiven. Men problemet med selve ideen om en verdighetsgaranti en sentralt bestemt lovgaranti som kommunene ikke er i stand til å følge opp ble dessverre forbigått i stillhet.
    Siv Jensen minnet om at ni norske helseministere på rad har lovet enerom for eldre, og det er jo en grei påminnelse. Men hvem skal gi beskjed om at det er selve de sentralt gitte løftene som kan være problemet?

    IKKE SIV JENSEN, for hun vil frata kommunene retten til å ha eiendomsskatt og løse problemene i eldreomsorgen med flere sentralt gitte garantier der har vi Frps syn på det lokale selvstyret.
    Og ikke Jens Stoltenberg, som snakker om alle rettighetene som «er nedfelt» og om at kommunene «bare har å følge opp». Spenningen mellom de lutfattige, avmektige kommunene og den rike, overmektige staten ble enda en gang tydelig.

    PARTILEDERDEBATTER er morsomme, og gårsdagens ble ikke noeunntak. Den ble heller ikke spesielt uvanlig med tanke på terroraksjonene som ligger bak oss.
    Men de neste tre ukene er det faktisk viktigere å lytte til hva folk som Monica Mæland og Harald Schjelderup har å si enn «denne gjengen her», som Knut Arild Hareide kalte partilederne. Debattens førstereisgutt og klare vinner.

  • Ein debattleiars vedkjenning

    86,6 prosent av Firda.nos lesarar (i ei særs lite representativ undersøkjing, må seiast) svarte nyleg nei på spørsmålet om valkampen kom til å avgjere kva parti dei skulle stemme på.

    (kva ville du svart? svar gjerne i kommentarfeltet).

    Då er det ikkje så rart at lokalpolitiske livedebattar kan vere tunge å jazze opp. Difor vil eg berre for ein liten augneblink, vende blikket mot debattleiarane i det ganske land som no sit og førebur seg. Som ikkje har NRK eller TV2 sine researchteam i ryggen, som ikkje har sminkedamene og friske fruktfat på bakrommet: Lokalavisjournalistar, rektorar, samfunnsengasjerte bibliotekarar eller prestar. De er valde, ikkje berre til å vere Skavlan eller Bjørn Hansen. De skal få det til å svinge rundt ordførarkandidatar utan så mykje som litt pudder, vegsikkerheitsproblematikk, kommunebudsjett, eldre, uføre og inneklimaet på skulen. Så pass mykje har folk sett på Oddvar Stenstrøm og Nina Owing at dei stiller urimelege krav.

    Det skal dei vite: Det er ikkje ein lett jobb de har tatt på dykk!

    Ein debattleiar eg kjenner, sovna ein gong midt i debatten han leia, Sjøl har eg sett svarte svevande ufoar framfor augo mine medan eg prøvde å fokusere på ein politikar, eg trur det var Janne Håland Matlary,  utan snøring på kva det var vi snakka om. Hadde ho sagt noko? Skulle eg respondere? Ho konkluderte, sikkert heilt korrekt, med at ho nok hadde fått betre spørsmål i utlandet.

    Det er i det heile tatt mykje å bli sett ut av om ein brått skulle miste konsentrasjonen (av mannen som snorkar på første rad, ho som snakkar høgt med naboen, eller, det må innrømmast, lange poenglause og kjedelige innlegg ein ikkje greier å bryte av tidsnok).

     

    Så: Lukke til. ikkje sov på vakt, og hald gjerne augo opne for debattdödare. Her er eit knippe å høyre etter, både som publikum og deltakar.

     

    Stråmannsargumentasjon: Ta motstandarens argument, forstørr, forvreng – og så angrip.

     

    Detaljisten: Legg debatten på eit detaljnivå som tvinger 95 prosent av debattdeltakarane til kapitulasjon og overlet resten til kverrulantar og nerdar.

     

    Mistenkeleggjering av motiv.

    Spel sutra og foruretta.  Det minner om filming i fotball og er like effektivt for å stanse spelet.

     

    Ta mannen, ikkje ballen

     

    Og så den vanlegaste teknikken: la vere å svare på det ein spør om.

     

    I kveld er det partileiardebatt på tv.

  • Ein debattleiars vedkjenning

    86,6 prosent av Firda.nos lesarar (i ei særs lite representativ undersøkjing, må seiast) svarte nyleg nei på spørsmålet om valkampen kom til å avgjere kva parti dei skulle stemme på.

    (kva ville du svart? svar gjerne i kommentarfeltet).

    Då er det ikkje så rart at lokalpolitiske livedebattar kan vere tunge å jazze opp. Difor vil eg berre for ein liten augneblink, vende blikket mot debattleiarane i det ganske land som no sit og førebur seg. Som ikkje har NRK eller TV2 sine researchteam i ryggen, som ikkje har sminkedamene og friske fruktfat på bakrommet: Lokalavisjournalistar, rektorar, samfunnsengasjerte bibliotekarar eller prestar. De er valde, ikkje berre til å vere Skavlan eller Bjørn Hansen. De skal få det til å svinge rundt ordførarkandidatar utan så mykje som litt pudder, vegsikkerheitsproblematikk, kommunebudsjett, eldre, uføre og inneklimaet på skulen. Så pass mykje har folk sett på Oddvar Stenstrøm og Nina Owing at dei stiller urimelege krav.

    Det skal dei vite: Det er ikkje ein lett jobb de har tatt på dykk!

    Ein debattleiar eg kjenner, sovna ein gong midt i debatten han leia, Sjøl har eg sett svarte svevande ufoar framfor augo mine medan eg prøvde å fokusere på ein politikar, eg trur det var Janne Håland Matlary,  utan snøring på kva det var vi snakka om. Hadde ho sagt noko? Skulle eg respondere? Ho konkluderte, sikkert heilt korrekt, med at ho nok hadde fått betre spørsmål i utlandet.

    Det er i det heile tatt mykje å bli sett ut av om ein brått skulle miste konsentrasjonen (av mannen som snorkar på første rad, ho som snakkar høgt med naboen, eller, det må innrømmast, lange poenglause og kjedelige innlegg ein ikkje greier å bryte av tidsnok).

     

    Så: Lukke til. ikkje sov på vakt, og hald gjerne augo opne for debattdödare. Her er eit knippe å høyre etter, både som publikum og deltakar.

     

    Stråmannsargumentasjon: Ta motstandarens argument, forstørr, forvreng – og så angrip.

     

    Detaljisten: Legg debatten på eit detaljnivå som tvinger 95 prosent av debattdeltakarane til kapitulasjon og overlet resten til kverrulantar og nerdar.

     

    Mistenkeleggjering av motiv.

     

    Spel sutra og foruretta.  Det minner om filming i fotball og er like effektivt for å stanse spelet.

     

    Ta mannen, ikkje ballen

     

    Og så den vanlegaste teknikken: la vere å svare på det ein spør om.

     

    I kveld er det partileiardebatt på tv.

  • Et åpnere landskap

    PÅ FORSOMMEREN beklaget jeg meg i en kommentar over at valget i Bergen lå an til å bli dørgende uinteressant. Høyresiden fikk så stor oppslutning på BTs junimåling at det eneste spenningsmomentet var hvilke av de andre borgerlige partiene Høyre ville ende opp med i byråd. Walk over er like lite spennende i politikken som det er i idretten.

    NÅ ER DET kommet mer bevegelse i feltet. På dagens BT-måling går Høyre markert tilbake fra rekordnivået på forsommeren, og forskjellen mellom byens største parti og Arbeiderpartiet reduseres fra tolv til drøye tre prosentpoeng. Frp går noe frem, men ligger fortsatt langt bak resultatet fra kommunevalget for fire år siden. Den sittende byrådskonstellasjonen Høyre, Frp og KrF taper ett sete, og Høyre har ikke lenger flertall med Venstre og KrF, slik de hadde det i juni. Ap og Harald Schjelderup øyner et lite håp.

    OG LIKEVEL: Mens noen vil ha ventet store velgerskred, er det normaliteten og kontinuiteten som er de mest slående trekkene ved dagens måling. Høyres tilbakegang fra rekordnivået på forsommeren er knapt uventet, men det er verdt å merke seg at partiet fortsatt ligger seks prosentpoeng over valgresultatet i 2007. Aps fremgang på det som kan være en sympatibølge etter Utøya er beskjeden og vel innenfor feilmarginen, mens Frp – som mange allerede har kåret til valgets taper – altså går frem, om enn beskjedent og til et nivå som partiet ikke vil være fornøyd med ved valg. 22. juli har slett ikke snudd opp ned på partioppslutningen mellom de syv fjell.

    DET ER i virkeligheten ikke så overraskende. Velgerne har vist i andre målinger etter terroraksjonene at de vet å skille mellom nasjonale og lokale valg. Nasjonalt har terroren åpenbart satt i gang visse svingninger i opinionen, men den får neppe særlig mange bergensvelgere til å skifte syn på kollektivtrafikk eller skolenedleggelser i hjembyen.

    Det er også verdt å merke seg at innvandring og integrering ikke står høyt oppe på noens prioriteringsliste ved valget i Bergen, ei heller for Frp. Valget er og skal være lokalt, og bergensvelgerne tilbys heldigvis klart forskjellige lokalpolitiske programmer å ta stilling til. De forskjellene teller trolig mer enn den nasjonale stemningsbølgen.

    EIENDOMSSKATTEN er ett eksempel: Mens det sittende byrådet går inn for å få fjernet eiendomsskatten helt, er opposisjonen tydelig på at den skal opp. Harald Schjelderup lover en ekstra skattemillard til skole og eldre de fire neste årene, noe som kan selge blant velgere som har sett seg lei på offentlig armod rundt omkring på byens skoler og sykehjem.

    På den annen side: Det er sjelden lett å vinne valg på løfter om mer skatt – og slett ikke i en blå by som Bergen. I Oslo har Ap (og SV!) symptomatisk nok feiget ut, og går til valg med en garanti mot å innføre eiendomsskatt. Det er ikke veldig vanskelig å begripe kalkulasjonene som ligger bak.

    SÅ ER DET grunn til å minne om at det gjenstår tre uker av valgkampen, og at Arbeiderpartiet først nå kommer med for alvor. Partiet har tapt viktig tid, men har en stor organisasjon å trekke på, og vil kunne mobilisere fra en posisjon av velvilje og medfølelse blant mange velgere.

    Og hva med Jens-effekten? Mye av den positive oppmerksomheten Ap opplever knytter seg utvilsomt til statsministeren som person, som har styrket autoritet etter å ha vist storhet i møte med terroren.

    I morgen deltar Jens Stoltenberg i sin første partilederdebatt, og partilederdebatter er alltid viktige, selv ved lokalvalg. Så begynner valgturneen hans rundt omkring i landet. Det er litt spenning i luften – også i Bergen.