Idrettspartiet

Arbeiderpartiethar stilt seg som garantist for Idrettsrådets behovsliste, om enn med forbehold om overskridelser for finansieringen av det nye svømmeanlegget på Nygårdstangen. Dermed har Arbeiderpartiet gitt Idrettsrådet en politisk rolle det ikke bør ha. I konkurransen om å bli det foretrukne «idrettspartiet» viser Høyre, Frp og Venstre en mer prinsippfast evne til å skille mellom de folkevalgtes politiske ansvar og en interessegruppes ønske om å styre politikerne.

Idretten er den eneste frivillighetsbevegelsen Arbeiderpartiet ikke har våget å kontrollere gjennom fordeling av statlige tilskudd. Tippemidlene gir idretten en økonomisk frihet som ingen annen del av sivilsamfunnet har. Denne posisjonen har også gitt idretten en politisk makt som gjenspeiler seg i Idrettsrådets behovsliste. Idretten er i sin fulle rett til å både kreve og ønske, og kan ha berettiget tro på at kravene og ønskene blir oppfylt. Men den gamle ordningen med en felles styringsgruppe, der kommunen og idretten sammen fordelte de kommunale midlene, var et politisk misfoster. Arbeiderpartiets folkevalgte må selv ta dette ansvaret, sammen med resten av bystyret. Gjerne etter innspill fra idretten.