Det siste, store løftet

Kommunepolitikk engasjerer ikke. Normale og friske unge folk lar seg ikke rive med i debatter om sykehjemsplasser. På den annen side bryr gamle og syke seg lite om nye idrettshaller. Mye innenfor politikken dreier seg om hvordan vi skal skjøtte vaktmesterjobben som tilsynelatende er blitt vår skjebne. I et kommunevalg blir dette spesielt tydelig.

La meg legge til at situasjonen i Oslo er ekstrem. Under det sittende byrådet har skandalene haglet. Mange milliarder er sløst bort på vanvittige prosjekter, som vi ikke har noe konkret igjen for. Oslo er og blir ”vår korrupte hovedstad”, slik Erling Folkvord nylig skrev en bok om.

Vi er muligens verdens rikeste land, men dette vises absolutt ikke på vår infrastruktur. De faktiske budsjettene går i beste fall til administrasjon og trygd.

Oljeformuen er plassert på verdens børser. Bare i løpet av et par uker i juni tapte vi over 200 milliarder kroner på et relativt beskjedent børsfall. Hva skjer hvis det virkelig store børsfallet kommer? Et enkelt regnestykke sier at vi sannsynligvis vil tape rundt 1000 milliarder kroner. Under tidligere børskrakk har verdien av børsene falt med 30 prosent, og Oljefondet er i dag på over 3000 milliarder kroner.

Vi er de som ikke bygget landet. Men kunne vi brukt mer av pengene på infrastruktur, istedenfor vedlikeholdsarbeid og risikabel børsspekulasjonen som i dag? På for eksempel å skaffe oss et mer moderne veinett, eller en jernbane vi ikke lenger trenger å skamme oss over?

Problemet er at store, rådyre prosjekt er inflasjonsdrivende. Derfor blir de alltid skutt ned i fødselen av Finansdepartementet, som sitter med den reelle makten i Norge. Carl I. Hagen kjenner godt til dette problemet. Derfor foreslo han for et par noen uker siden at vi skal importere spanjoler for å bygge veier. Med en slik løsning ville vi kunne gjort et kraftig byks, uten å risikere inflasjon her i landet.

Det finnes imidlertid et beslektet og mer interessant forslag som har fått altfor lite oppmerksomhet. Det dreier seg ikke om veier, men om noe mer miljøvennlig og fremtidsrettet: Lyntog.

Alle synes å være enige om at det er fremtiden innen transport av mennesker og varer. Så hvorfor finnes det ingen konkrete planer om å bygge dem i verdens rikeste land?

Du kjenner allerede svaret. Det er for dyrt. Finansdepartementet er skeptisk til lønnsomheten, og frykter den inflasjonsdrivende effekten. I en slik situasjon hjelper det ikke at det politiske flertallet på Stortinget, samt i de store byene, ønsker lyntog. Alle partier er nemlig i prinsippet for, bortsett fra Frp, som muligens synes det høres for kollektivt og miljøvennlig ut.

Realistene i Finansdepartementet har rett. Hvis man pøste hundre milliarder kroner rett inn i norsk økonomi, ville det skapt inflasjon. Dessuten mangler vi reelt sett de menneskelige og teknologiske ressursene. Men hva om vi overlater byggingen til andre?

I sommer var en kinesisk delegasjon på besøk i Norge. Kineserne kom fra China National Machinery Import and Export Corporation (CMC). Ikke la deg lure av at navnet høres ut som et firma som eksporterer reservedeler til mopeder. Selskapet står bak den en av de største infrastrukturprosjektene verden har sett. De er i ferd med å bygge 16 000 kilometer høyhastighetsbane i Kina. Lyntogene bygges for en hastighet på 300–410 kilometer i timen, og skal koste rundt 1000 milliarder dollar.

Den kinesiske delegasjonen fra CMC var invitert til Norge av selskapet Oslo Teknopol, næringsutviklingsselskapet for Oslo og Akershus. Organisasjonen har nedlagt et betydelig arbeid for å kartlegge mulighetene for en stor satsning på lyntog i Norge, i første omgang ned til kontinentet via Göteborg. De har bygget solide kontakter i Kina, og det er ingen tvil om at kineserne er interessert i et slikt samarbeide. Kineserne har allerede begynt å eksportere sin lyntogteknologi til andre land, for eksempel Tyrkia.

Norge står igjen på perrongen. Finansdepartementet har permanent hånden på nødbremsen. Men argumentet om inflasjon forsvinner hvis vi involverer kineserne. Kineserne vil dessuten kunne gjøre jobben langt billigere enn vi noen gang vil bli i stand til.

To konkurrerende utredninger som angår jernbane ble nylig presentert på Stortinget. Den ene er utredningen til ”Norsk bane”, der Deutsche Bahn står bak. Den andre er den offisielle utredningen til det norske Jernbaneverket.

Til tross for at de to miljøene i utgangspunktet var sterkt uenige om premissene for jernbaneutvikling, konkluderer begge med at lyntog blir lønnsomt – allerede i et trettiårsperspektiv. Utredningene forholder seg kun til behovet innenfor landets grenser. Det mest åpenbare prosjektet for utbygging av høyhastighetsbane, altså til Göteborg og videre Malmø, København – og derfra ned til kontinentet – blir ikke engang diskutert.

Det blir derimot planene om lyntog til de store byene, altså Bergen, Trondheim og kanskje til og med Stavanger. Den magiske grensen for tog versus fly går på tre timer, og dette er teknologisk fullt mulig, selv med 3–4 stopp langs veien, noe som virker fornuftig ut fra norske forhold.

Å bygge ut et moderne høyhastighetsnett i Norge krever politisk vilje. Nesten ingen er mot, men få brenner sterkt for saken. Ett åpenbart unntak er Hallgeir Langeland (Sv).

Saken vil komme opp på agendaen frem mot neste stortingsvalg. Hvis ikke lyntog skal være vårt neste nasjonsutviklende prosjekt, hva skal da være det?

Vi kan ikke være det eneste landet i Europa, bortsett fra Island, som ikke bygger lyntog.

 – Morten Strøksnes