All posts by admin

  • Jeg latterliggjør ikke jødene

    «Det er galt på så mange måter», skriver Sven Egil Omdal i svar til kulturrredaktør i Stavanger Aftenblad, Solveig Grødem Sandelson. Sandelson er på trykk i BT i dag.

    SJEKK FAKTA: Solveig Grødem sandelson burde kanskje ha dobbeltsjekket sine egne opplysninger om hvor utbredt omskjæring er, skriver Sven Egil Omdal. FOTO: WIKIPEDIA COMMONS

    Aftenbladets kultur- og debattredaktør, Solveig Grødem Sandelson hevder at min Fripenn-spalte sist lørdag, om rituell omskjæring av gutter, mistenkeliggjør og latterliggjør norske jøder. Det er galt på så mange måter.

    Ved en roligere tilnærming til teksten ville hun sett at de ”undertrykte mødrene” hun henviser til, er amerikanske, jødiske feminister som ikke er mer undertrykt enn at de offentlig bestrider at en matrilineær tradisjon trenger et slikt maskulint bondingritual for at  menn skal beholde sin jødiske identitet.

     

    Jeg søkte ikke etter argumenter utelukkende ”hos den minste av desse norske minoritetane – jødane”, slik Sandelsson skriver. Jeg skrev ut fra de sterkeste reaksjonene mot Senterpartiets forslag om å forby rituell omskjæring, og disse reaksjonene kom fra Det mosaiske trossamfunn og Med Israel for fred.

    Hun skriver også at jeg påtar meg selv ”ansvaret for å undersøkja korleis dette med omskjering i jødedommen heng saman”. Vet hun om noen bedre metode for meningsdanning enn selv å undersøke? Hun har helt rett i at jeg burde sjekket i 1. Mosebok hvordan det forholdt seg med Abraham, Isak, Ishmael og kravet fra Jahve om omskjæring. Men på den annen side kunne hun kanskje dobbeltsjekket sin egen opplysning om at omskjæring er så utbredt i Kina og Japan. Ifølge WHO (”Male circumcision: Global trends and prevalence , safety and acceptability”, 2007) er det lite ikke-religiøs omskjæring i Asia, bortsett fra i Filippinene og Sør-Korea. I Sør-Korea er skikken av ny opprinnelse, og tillegges den amerikanske innflytelsen etter andre verdenskrig.

     

    Den svenske Barnläkarforeningen (BLF) ba så sent som i februar i år om forbud mot rituell omskjæring av gutter. Jeg velger å tro at de har vurder medisinske fordeler og ulemper før de fattet sitt vedtak. Staffan Johanson, foreningens leder, sa i den forbindelse at ”det er lemlestelse av et barn som ikke kan tale sin egen sak”. Lemlestelse er et mye sterkere ord enn de jeg brukte. At omskjæring skulle beskytte bedre mot hiv-smitte er heller ikke noe sterkt argument mot å innføre aldersgrense på 15-16 år, slik Barneombudet foreslår. Norske 14-åringer er ikke noen framtredende risikogruppe for hiv.

     

    Alt dette er det mulig å diskutere. Verre er det når hun skriver om meg og Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk: ”Til saman legg dei to opp til eit debattklima der minoritetane dette angår blir mistenkeleggjorte eller latterleggjorte, der fakta blir valde ut og framsatte etter kva som passar best inn i den uberørte majoriteten sin argumentasjon, mens alt den same majoriteten står for, ikkje treng å tematiserast eller diskuterast, men får framstå som det store, nøytrale, og moralsk overlegne Vi. ”

    Solbakk er både lege og teolog, i tillegg til at han har en doktorgrad i antikkens filosofi, så jeg antar han er i stand til å svare for seg selv. For egen del vil jeg bare si at selv om det er vanskelig å argumentere rasjonelt når den andre part viser til en pakt med Gud, er det er ingen vits å debattere hvis man ikke har respekt for den andres overbevisning.

     

    Jeg valgte bevisst å sitere jødiske røster i debatten om omskjæring, helt fra Moses Maimonides til moderne jødiske kvinner. Jeg har vondt for å forstå at disse ikke skulle kunne kjenne jødenes situasjon, like godt som Solveig Grødem Sandelsson.  Etter at artikkelen ble publisert, brukte jeg store deler av helgen til debatt med jøder og muslimer, statskirkelige teologer og lavkirkelige ledere som forsvarte skikken. Jeg syntes mange av argumentene deres var tynne, men jeg følte ingen trang til å latterliggjøre dem.

    Sandelsson er imidlertid ikke bare uenig i mine synspunkt, hun vil nekte meg å argumentere langs disse linjer. Jeg står for et debattklima som ikke bare latterliggjør minoritetene, men som også gjør Norge ”totalt ueigna” til å være foregangsland i kampen mot omskjæring av gutter.

     

    Det finnes åpenbart andre oppfatninger på dette punkt. I et tilsvar til min Fripenn-artikkel skrev Ervin Kohn på Aftenbladet.no: ”Det tjener deg til ære Sven Egil Omdal at du har brukt litt energi til å sette deg inn i problematikken. La det være til inspirasjon for andre som vil delta i debatten slik at vi kan få en mer opplyst, saklig og verdig debatt. La oss komme bort fra demoniseringen, latterliggjøringen, skremselspropagandaen, usannhetene omkring helseeffekter og den enorme selvgodheten. Litt ydmykhet og undring er ikke skadelig.”

    Ervin Kohn er forstander for Det mosaiske trossamfunn i Norge.

     

  • Ytringsfrihet, men …

    Ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur? I en ny bok gir debattanten Lars Gule oss noe uklare råd.

    OPPMUNTRET: Uansett om Anders Behring Breivik var strafferettslig tilregnelig, og uansett om han gjennomførte en politisk aksjon eller brukte politikk til å pynte et stormannsgalt markeringsbehov, er det sannsynlig at samfunnsdebatten oppmuntret ham, skriver Frank Rossavik. FOTO: HÅVARD BJELLAND

    Ytringsfrihet er et komplisert tema. Et utgangspunkt er likevel at alle er enige om at den ikke kan være absolutt. Det er snakk om «ytringsfrihet, men …». Striden bunner i hvordan vi vektlegger: Der noen av oss står hardt på det første ordet, altså «ytringsfrihet», og kun med stor motvilje aksepterer noe etter det andre, er det mange som ikke våkner til live før de kommer til «men».

    Etter «men» kommer bl.a. hatefulle verbale angrep på enkeltmennesker for deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, for religion eller livssyn, eller for homofil legning, leveform eller orientering. Dette er straffelovens paragraf 135a nesten ordrett, og den er nokså ukontroversiell.

    Loven skal verne mennesker mot hets for noe de er, altså deres identitet. Vernet mot hets for noe man velger å være eller gjøre, er svakere. Her kan man diskutere om religiøs er noe man er eller noe man velger å være, men det får i første omgang bare være en illustrasjon av vanskene feltet inneholder.
    Man skal altså, etter loven, ikke løpe etter en person på gaten og rope «jævla homo», eller skrive det i avisen. Vernet gjelder også grupper. Det er ikke lov å si eller skrive at «jøder er onde».

    Så kommer problemene for alvor. Er det lov å hevde at «islam er undertrykkende»? Her er det ikke angrep på enkeltmennesker, men på en religion. Mange muslimer vil likevel oppfatte et slikt utsagn som et angrep på dem personlig, og det kan man forstå, men skal de da være beskyttet av lov?

    Her er vi inne i debatten som var het lenge før Anders Behring Breiviks myrderier i fjor sommer. Den har mange undertema. Ett av dem står sentralt i filosof og samfunnsdebattant Lars Gules nye bok «Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar»: Faren for at ytringer bidrar til ekstremisme.

    Uansett om Breivik var strafferettslig tilregnelig, og uansett om han gjennomførte en politisk aksjon eller brukte politikk til å pynte et stormannsgalt markeringsbehov, er det sannsynlig at samfunnsdebatten oppmuntret ham. Det gjelder i alle fall de anonyme nettdebattene – et stort tema for seg – men trolig også det åpne ordskiftet. Jeg skrev allerede få dager etter 22.07. at noen av Frps politikere har et medansvar, og det mener jeg fortsatt.

    Ett av Lars Gules anliggender er å peke på at den «folkelige» debatten i ulike nettfora smitter. Det er ingen tvil om at denne debatten – som ikke bare er anonym – i flere år har vært til dels hysterisk muslim- og/eller islamfiendtlig. 

    Ord kan være overgrep i seg selv, skriver Gule, og de kan altså bidra til å oppmuntre folk som vil ta hatet ut i fysiske overgrep.

    Men hva anbefaler han? Gule kan leses på minst to måter, og en av dem peker mot mer bruk av statens makt mot ytringer. Han argumenterer bl.a. for at paragraf 135a, som snart erstattes med en ny bestemmelse med samme innhold, har vært brukt for sjelden. Det er et «stort behov» for at flere saker bringes for domstolene, mener han. Samtidig virker det som om Gule motsier seg selv, for like etter understreker han at dette «ikke er ment som et rop på [ …] tettere juridisk kontroll med ytringer».

    Gule diskuterer heller ikke hvorvidt flere dommer reelt sett vil gi et bedre ytringsklima. Man kan tenke seg at flere domfelte skaper større respekt for grensene loven er ment å sette, men det motsatte er jo også mulig, at dommer skaper en følelse av ufrihet som gir økt aggressivitet.

    Samtidig understreker Lars Gule også at ytringsfriheten skal ha «svært vide rammer», at det er «denne friheten selv som er det avgjørende verktøy mot ekstremismen».

    Vi husker debatten om ytringsansvar fra i fjor høst. Gule har sympati både for Eskil Pedersens krav om at folk må tenke gjennom mulige konsekvenser av det de sier, og for Jens Stoltenbergs svar, nemlig at det viktige er at folk tar ansvar for å konfrontere og korrigere ekstreme synspunkter når de ser dem.

    Ut fra dette gir Lars Gule oss en bruksanvisning for god ytringskultur, hvordan vi skal og ikke skal ordlegge oss, hvordan vi skal argumentere. Alle som ønsker å bli bedre, vil ha genuin nytte av å lese boken hans. Man skal kunne mene det aller meste, men man har et ansvar for hvordan man mener. Ansvaret gjelder også redaktørene som gir eller ikke gir spalteplass.

    Men Gules ytringsverden er intet teselskap: For folk som ikke greier å følge normene, finnes det andre sanksjoner enn politi og domstol: Man bør nektes spalteplass, for eksempel. Eller man kan fryses ut.

    Her ligger svakheten i Gules prosjekt, det er elitistisk og litt autoritært. Formaningene om at et argument skal inneholde tre elementer («påstand, begrunnelse og hjemmel»), at ordvalget må være nennsomt og hensiktsmessig, og alt det andre, er krevende nok å forholde seg til for slike som ham og meg, mens det vil ekskludere mange mindre proffe debattanter.

    En av grunnene til at deler av «innvandringsdebatten» sporet av, er – som Gule selv berører – at den offentlige debatten før nettets tid tildekket problemene ved innvandring. Hvis mange nå skal føle seg drevet tilbake til punktet der debatt i praksis ikke er mulig uten høyere utdannelse, er det ikke sikkert noen vinner på det.

  • Barneregister

    Negativ atferd blant skoleelever bør tas hånd om av skolene selv, uten å gå veien om et dataregister i Oslo.

    118 norske barneskoler har tatt i bruk et system som registrerer elevers negative atferd. Registreringsiveren kan i verste fall føre til pulverisering av ansvaret for et godt skolemiljø. Skoleledere og lærere bør kjenne elevene så godt at det ikke er nødvendig med en omfattende dokumentasjon av problem­atferd i Oslo for å vite hvilke tiltak som bør settes i verk fra skolens side. At Datatilsynet er kritisk til berettigelsen av registreringene, burde få konsekvenser for bruken av datasystemet Swis.

    – Hvis systemet viser at det er spesiell uro i storefri på fotballbanen, kan vi reagere med å øke bemanningen ute, sier rektor ved Møhlenpris skole, Kjell Damm, for å illustrere nytten av Swis. Det reiser spørsmål om hvorfor det skulle være nødvendig å først observere uroen, deretter registrere den i de riktige rubrikker for hva som ikke er tillatt og endelig analysere dataene før det er aktuelt å øke bemanningen ute. Erfarne skoleledere og lærere bør vite når de skal gripe inn, og på hvilken måte, uten å gå veien om et landsomfattende datasystem. I en krisesituasjon kan de under ingen omstendigheter vente med å gjøre noe inntil registreringsjobben og analysen er ferdig.

    Mangel på sanksjonsmuligheter overfor negativ atferd er et alvorlig problem for den norske skolen. Hjelpeløshet kan være noe av forklaringen på at så mange skoler har søkt assistanse hos Atferdssenteret i Oslo, som eier Swis. Problemet kan imidlertid ikke løses ved hjelp av et datasystem. Som samlet, landsomfattende kartlegging av negativ atferd blant skolebarna kunne kanskje et slikt system være til nytte. Det samme kunne kanskje være tilfelle for de omfattende regelheftene for hva som kan tillates og hva som ikke kan tillates. Men selv uten skoler som kjøpere av tjenestene er det usikkert hva pengene og arbeidet skulle resultere i.

    Tilbakemeldinger som Datatilsynet har fått tyder på at vidtgående og sensitive opplysninger om skolebarna blir lagret, ifølge rådgiver Eirin Oda Lauvset. Skolene definerer selv hva som er negativ atferd, og registreringene ligger i systemet og kan brukes i hele skoletiden. Rammene for dette er så vide at mange foreldre er bekymret, med god grunn.

    Kunnskapsdepartementet har brukt urimelig lang tid på å gjøre rede for om opplæringsloven gir rom for denne typen registrering. Det virker som en bekreftelse på departementets egen hjelpeløshet overfor skolenes sanksjonsmuligheter. Nye datasystemer kan ikke kamuflere denne hjelpeløsheten.

  • Hvorfor Ylvis?

    Programmet deres er like festlig som Barnas supershow, men selv godt voksne hipstere digger dem.

    «Vi må aldri slutte å være morsomme. 
Da vinner Ylvis-folka.»
    Halvor Dahl (Twitter)

    Les det følgende som et forsøk på å forstå. Det skal handle om komiker-
brødrene Ylvisåker, som, etter mine 
begreper, ikke er særlig morsomme. Til tross for dette etter mitt syn åpenbare faktum, får de to holde på, i program etter program, i konsept etter konsept. Humoren deres kan oppsummeres som et forsøk på å utviske skillet mellom barne- og voksenhumor – ikke gjennom en snedig fusjon – men ved å få voksne mennesker til å le av det barnehage og -skolebarn finner festlig.

    FOTO: TVNORGE

    De får det til, og det er jo det verste. Folk ler. De strømmer til showene deres og elsker tv-programmene deres. Kritikerne jubler. Det nye talkshowet deres på TVNorge, «I kveld med Ylvis», produseres av de kuleste karene i bransjen, nemlig Bård Tufte Johansen og Harald Eia og deres selskap Funkenhauser. Sistnevnte, innovatøren og hipsteren Eia, uttaler at Ylvis-brødrene er både flinkere og morsommere enn ham selv. Selv sitter jeg med følelsen at hypen skyldes et generelt kvalitetsforfall, eller: Er man i ferd med å bli gammel?

    Ok, jeg kan innrømme at de to har en viss løssluppenhet ved seg, som er et krav for enhver entertainer. De fjoller, klovner og har det artig. De er noen 
likendes typer. Men det viktigste mangler: Det er smått med så vel sjarm som oppfinnsomhet. Til å avhjelpe det første har brødrene i det pågående talkshowet hentet inn den høyhårete Calle Hellevang-Larsen fra BI-humorens stjernetrio «Raske Menn». Han er en ganske inn-tagende fyr, og kan blidgjøre selv de 
sureste blant oss. Men selv om hans inntreden bidrar til at sjarmfaktoren økes noen små knepp, berger han ikke programmenes nær totale mangel på skarpsinn og originalitet. Det rusles og slentres i for lengst nedslitte stier.

    Som programledere er de mer interessert i seg selv enn i gjestene som skubbes på plass etter at de tre har gjøglet seg gjennom programmets første bolk. Det kan man både forstå og tilgi. Hovedprogramleder Bård Ylvisåker er en utrenet intervjuer, noe som ble svært tydelig da den svenske komikeren spastikeren/Jonas Gardell slapp til sist mandag. Det var ingen kjemi, ingen kontakt, og samtalen ble deretter.

    Ylvis den yngre trives langt bedre når han babler med broren eller hopper opp på pulten sin for å rope et eller annet. Jeg har ingen problemer med selvopptatte 
programverter. David Letterman, for eksempel, er en gudbenådet vitseforteller, men en relativt innskrenket intervjuer. Men tre av denne type, som «I kveld med Ylvis», blir i overkant.

    Men som sagt og innrømmet: Kanskje tar jeg feil. Og kanskje er det Ylvisenes trang til å bre seg ut som er problemet. De er, sier kjennere, flinke innenfor revyformatet, der de makter å blande verbalkomikk og musikk på en til tider virtuos måte. De burde således kanskje holde seg til revy (showet «Ylvis 4» har som kjent gått for fulle hus i Bergen, og sparkes i gang på nytt i Oslo i neste måned)? Det sagt: Alle vil som kjent ha sitt eget talkshow. Og så lenge publikum liker det som serveres (første program hadde 460.000 seere), er vel det meste tilgitt.

    Humormiljøet er, som alle andre miljøer i Norge, bitte lite. Folk er avhengige av hverandre og mange dukker opp på begge sider av bordet, både som artister og produsenter. Dette skaper en i overkant studentikos stemning. Det er ingen fadermord i sikte. Det er vel og bra at folk er forlikte, men det kan føre til en viss slapphet og mangel på internkontroll. Et guffent eksempel på selvkløingen i humorkretsen er denne Komiprisen, som er en oppvisning i slentrende kameraderi, attpåtil direktesendt på TV.

    Som innenfor andre arenaer av popkulturen var 1990-tallet en frigjøringsperiode for norsk humor. Nevnte Eia/Tufte fungerte som humorens svar på rockebandet Nirvana. Det gamle føltes med ett veldig gammelt. Undergrunnen ble etter hvert mainstream, noe som virker helt umulig i dag. Det er vanskelig å skue en hovedstrømning blant de yngre komikerne utover et relativt vennligsinnet klovneri. Ylvisbrødrene kan sammenlignes med TV 2s humorflaggskip «Torsdag kveld i Nydalen», som er lunt og trivelig og omtrent like nyskapende som gudbrandsdalsost.

    Akk, ja.Det er vel noe som er gått en hus forbi. En venn fra Bergen beskylder meg for Oslo-elitisme når jeg innrømmer at jeg ikke får fot for Ylvis-guttenes ablegøyer. Og det selv om jeg har mine røtter fra revybeltet i de nordre delene av Trøndelag. Så da gjenstår spørs-
målet: Er Ylvis et Bergens-fenomen? 
Og i så fall: Har jeg i det ovenstående provosert en hel by?

    Hans Petter Sjøli

  • Problemet PST

    Det er nødvendig å granske PSTs innsats under terrorangrepene, men svaret er ikke å oppnevne nok et granskingsutvalg.

    Under trontaledebatten foreslo Frp at Stortinget nedsetter et uavhengig utvalg for å granske Politiets sikkerhetstjenestes (PST) innsats i tilknytning til terrorangrepene 22. juli.

    Frps konfronterende målsetning er å avdekke om PST har begått så store feil at PST-sjef Janne Kristiansen må trekke seg. Ifølge Erna Solberg åpner Høyre kun for en kartlegging for å se om PSTs ressurser og oppgaver er i balanse. PST på sin side har nedsatt to interne evalueringsutvalg ledet av anonyme avdelingsdirektører.

    Det er åpenbart at politiets sikkerhetstjeneste står svært sentralt når myndighetenes håndtering av terrorangrepene skal granskes. Denne oppgaven inngår derfor også i mandatet til den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen.

    Prinsipielt sett burde kommisjonens oppdragsgiver være Stortinget, ikke regjeringen. Men selv om en regjeringsoppnevnt kommisjon ikke er en optimal løsning, er det vesentlig at den ble vedtatt med oppslutning fra alle partilederne. Opposisjonens innsigelser er relevante, men burde vært reist på et langt tidligere tidspunkt.

    Et poeng med å vurdere terrorhåndteringen samlet er å unngå avgrensningsproblemer og dobbeltarbeid. Hvis nye utvalg skal oppnevnes hver gang det oppstår mistanke om at en etat har opptrådt klanderverdig, blir evalueringen både uhåndterlig og fragmentarisk. Vil Frp at Stortinget oppretter en separat gransking for politiet, en for sykehusene og en for helikoptertjenesten?

    Når det gjelder PSTs egenevaluering, skulle det bare mangle at de foretar en kritisk gjennomgang av egne rutiner. Det samme må forventes av alle etater med en rolle i terrorhåndteringen. Det problematiske er at PST-sjef Janne Kristiansen nok en gang har forsøkt å strupe informasjonsflyten.

    At Stortinget ikke forestår en separat utredning, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at granskingen av PST blir mangelfull. Men hvis både folk og folkevalgte skal kunne ha tillit til at landets etterretningstjeneste drives forsvarlig, er det uakseptabelt at PST får monopol på å definere sannheten om egen innsats. Det kan heller ikke aksepteres at eventuelle feil, strukturelle problemer og ressursmangler ikke blir kjent før den endelige kommisjonsrapporten legges frem i august neste år.

    Her er det essensielt at PST er direkte underlagt Justisdepartementet. Departementet må stille krav til evalueringsarbeidet og legge premisser for gjennomføringen av interngranskingen i PST.

    Mer åpenhet har vært nevnt en del ganger de siste månedene. Dette er en anledning til å vise at det er mer enn en floskel.

  • Skattepolitisk snuoperasjon

    Kan Arbeiderpartiet vrake formuesskatten, må Høyre kunne parkere 
motstanden mot eiendomsskatt.

    LO-leder Roar Flåthen åpner for fjerning av formuesskatten, slik næringsminister Trond Giske (Ap) også har gjort. Dette er viktige signaler om skattepolitisk nytenkning i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Roar Flåthen og Trond Giske er med god grunn bekymret for den belastningen formuesskatten påfører norske bedrifter. Denne særnorske skatten bør erstattes med eiendomsskatt, i samsvar med NHOs anbefaling. For at omleggingen skal være politisk mulig, må Høyre vise tilsvarende vilje som Arbeiderpartiet til å parkere gamle kjepphester.

    Norge er ett av få land i OECD som har beholdt formuesskatten, og utmerker seg i tillegg ved å ha svært lav beskatning av fast eiendom. Norske bedrifter taper konkurransekraft på denne skattemetoden. Formuesskatt er en større belastning enn eiendomsskatt ville vært, og tapping av formue går på bekostning av investeringsevnen og investeringsviljen til mange eiere. En slik tilleggsbelastning, i et land som fra før av har lønnsutgifter i verdenstoppen, er et sjansespill med fremtidige arbeidsplasser og skatteinntekter.

    Statsminister Jens Stoltenberg ser riktignok ingen grunn til å ta opp en debatt om formuesskatt nå. Det skyldes forholdet til SV, og at formuesskatten er den viktigste grunnen til at SV kan skryte av at inntektsgapet mellom rike og fattige er blitt mindre med SV i regjering. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er mindre avvisende enn statsministeren, riktignok bare når det gjelder innretningen av formuesskatten. Signalene fra Roar Flåthen har også forbehold om begrensede endringer, som bare vil komme næringslivet til gode, men de viser fremfor alt hvilken vei Arbeiderpartiet vil slå inn på, gitt at SV kan utmanøvreres.

    Den største bøygen for Arbeiderpartiet vil være hvordan inntektene fra formuesskatten, bortimot 13 milliarder kroner, kan erstattes. Eiendomsskatt er det åpenbare svaret. Det finnes knapt et mer velegnet skatteobjekt. Eiendom er enkelt å registrere, skatten kan utliknes i forhold til verdifastsettelse og skatteobjektene er umulige å flytte til land med lavere beskatning. Det finnes knapt en partipolitisk nøytral økonom som ikke ville anbefale eiendomsskatt fremfor formuesskatt og en rekke andre skatter og avgifter.

    Den politiske vegringen mot eiendomsskatt er like lite fornuftsbasert som troen på formuesskatt. Men vegringen har fyrt opp under en sterk folkelig motstand. For politikere er det farlig å utfordre denne motstanden. En mest mulig tverrpolitisk snuoperasjon er nødvendig for en mer rasjonell beskatning. Den rasjonaliteten har bare Høyre nok politisk manøvreringsrom til å gå i brodden for.

  • Leigemarknad for dummingar

    Nybygde utleigehusvære for vanlege leigetakarar er knapt å oppdriva i Bergen. Det kan skapa alvorlege problem for byveksten.

    SKAL HUSE MANGE: 727 studentar skal få husrom på Grønneviksøren. Studentsamskipnaden meiner det vil dempa prispresset på den private marknaden. FOTO: ODD E. NERBØ

    Studentsamskipnaden er nesten åleine på nybyggmarknaden, men er avhengig av subsidiar for å kunna tilby akseptable husleiger.  Utan statstilskot ville dei nye studenthyblane på Grønneviksøren kosta 5000-5500 kroner månaden i gjennomsnitt, medan leiga er fastsett til 3500 kroner.  Studentsamskipnaden reknar med at ein kommersiell aktør minst ville krevd 6000 kroner månaden, om nokon hadde greidd å byggja like billeg. Det ville vera utanfor rekkjevidde for dei aller fleste studentar.

    Utleige skjer mest berre i eldre bygardar, eller i kjellarhusvære og andre typar attåtnæringutleige i private småhus. Nordmenn er ein nasjon av sjølveigarar, 85 prosent av landets innbyggjarar bur i eigen bustad.  Eigarane innkasserer så godt som heile den statlege subsidiepotten til bustadføremål.  Finansdepartementet har rekna ut at berre skattefrådraget for renter å bustadlån utgjer 30-55 milliardar kroner året. Andre indirekte subsidar utgjer ein like stor tilleggssum.

    Eit liv som leigetakar er økonomisk vanvidd med slike støtteordningar; det er bustadformuen som har skapt velstand blant folk flest. Jamvel dei som har lite å rutta med kan døy som millionærar, om offentlege styresmakter først har hjelpt dei inn på sjølveigarmarknaden. Og denne sjansen bør fleire få, meiner eit utval nedsett av regjeringa.

    Utvalet rår til at fleire skal få såkalla startlån, som for det meste går til toppfinansiering, inntil hundre prosent av kjøpesummen. Startlån blir tildelt dei som elles ikkje ville hatt råd til å skaffa seg eigen bustad. Låna er finansierte gjennom Husbanken og formidla av kommunane. Utvalet meiner startlån også bør brukast til refinansiering av gammal gjeld, med løpetid opp til femti år og med høve til avdragsfri periodar. Eventuelle tap er det tenkt at kommunane skal ta.

    Assosiasjonane til den amerikanske subprimekatastrofen er vanskelege å unngå. I USA vart det gjeve store lån til huseigarar som i utgangspunktet ikkje var i stand til å ta hand om gjelda.  Dei norske startlåna har hittil vore heller lite misleghaldne, føresetnaden for å gje slike lån er då også at betalingsevna er til stades. Men di fleire vanskelegstilte som blir trekte inn i sjølveigarideologien, di større blir faren for at det oppstår ei bustadboble. Det statlege Finanstilsynet er så bekymra for bobleøkonomien at frårår banklån på over 85 prosent av marknadsverdien.

    Utvalets tilrådingar viser lita interesse for utleigemarknaden. Men alle kan ikkje bli sjølveigarar, alle bør ikkje bli sjølveigarar. Og det finst ei grense for kor få utleigehusvære eit bysamfunn kan ha før det ikkje lenger framstår som attraktivt for etterspurde arbeidstakarar. Mange er på kortvarige oppdrag, mange vil ha den fridomen som det å bu til leige inneber, andre treng leigehusvære i samband med familieoppløysing.
    Det er ikkje berre studentar som har bruk for nokolunde rimelege utleigehusvære.

    I tillegg til Studentsamskipnaden opererer også Bergen kommune i nokolunde stor målestokk på nybyggmarknaden.  Bortimot 200 nye, kommunale bustader står på investeringsprogrammet. Tildeling er behovsprøvd, berre dei mest vanskelegstilte når fram i denne køen.

    Bergen har rikeleg tilgang på hybelbaronar. Store, seriøse aktørar er det færre av. For nokre år sidan vart det gjort eit framstøyt for å få bustadbyggjelaga til å engasjera seg i nybygging av leigehusvære saman med Bergen kommune. Samarbeidet stranda på lovhinder: Det er slutt på den tida då kommunen kunne bruka den ikkje-kommersielle bustadkooperasjonen som sin forelenga arm. No krev lova at det skal opnast for fri konkurranse om slike oppdrag, med lik tilgang også for kommersielle aktørar.

    Waldegruppen på Frekhaug er kanskje den einaste private interessenten som har oversett oppfatninga av at å byggja nye utleigebustader på forretningsmessige vilkår er økonomisk vanvidd.  I Bjørndalsstølen i Bergen disponerer Walde Utleie A/S 75 nybygde bustader, derav 71 for utleige, medan fire er selde. Dagleg leiar Steinar Jensen seier drifta ber seg så lenge husbankrenta ikkje er stort over fire prosent. Så knappe er marginane, men med husbanklån på under tre prosent rente med ti års bindingstid er den framtidige profitten «greit berga» av den europeiske gjeldskrisa.

    Waldegruppen har satsa på utleige for å sikra seg jamnare sysselsetjing for entreprenørselskapet i gruppa enn det som ville vera mogleg med berre sal av nye bustader, og har kombinert utleige med høve til å kjøpa husværa for dei som bur der. Leiga for eit 56 kvadratmeter husvære er 9000 kroner, for dei mest populære, tre-roms husværa er leiga 12.000 kroner.

    – Det er  stor etterspørsel og lange venteliser, seier Steinar Jensen.  Han understrekar at det berre er eit langssiktig perspektiv som kan forsvara denne typen investeringar, men seier og at firmaet er interessert i å byggja fleire utleigebustader, også kommunalt leigde, som har eigne finansieringsformer. Eit nytt prosjekt, med 15 av 66 husvære for leige, er snart startklar. Steinar Jensen meiner det er samfunnsmessig viktig å kunna tilby skikkelege utleigebustader for ei veksande gruppe bustadsøkjarar.

    Med fleire aktørar som Waldegruppen kunne Bergen  og omegnskommunane fått ein betre fungerande leigemarknad.  Leigetakarar i privateigde hus er nyleg tekne inn i ordninga med statleg bustøtte for dei som har ekstra dårleg økonomi.  Men det trengst fleire offentlege støttetiltak for at leigemarknaden skal bli eit akseptabelt alternativ til sjølveigd bustad.  Ein brøkdel av subsidiane som no går til sjølveigarane ville gjera store utslag.

    Leigehus er er ein høgst normal buform i dei fleste europeiske land, ikkje minst i dei store byane. Det norske samfunnet ville vera tent med ei normalisering av denne buforma. Det kunne også bidra til å dempa den sterke prisauken for sjølveigarbustader.

  • Byråkrati som politikk

    Kunnskapsminister Kristin Halvorsen må godtgjøre at religiøse privatskoler ikke forskjellsbehandles.

    To av tre søknader om å drive privatskole i kristen regi er blitt avvist siden 2005, har VG Nett funnet ut. Til sammenligning glir søknadene fra Montesorriskolen og Steinerskolen gjennom. SVs kunnskapsminister Kristin Halvorsen avviser at det drives forskjellsbehandling. At den blanke avvisningen hennes trekkes i tvil bør ikke overraske noen, særlig ikke SV.

    SVs landsmøte i Bergen i 2009 slo fast at «Pedagogiske og religiøse alternativer skal på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få dette i den offentlige skolen». Den formuleringen skapte så mye bråk at den siden ble strøket.

    Like etter landsmøtet ba likevel Kunnskapsdepartementet om en utredning knyttet til godkjenning av religiøse skoler i grunnskolen. Departementet ville tråle lovverket for å kunne nekte godkjenning av religiøse skoler med henvisning til integreringsproblematikk.

    Da BT skrev om utredningen i februar i fjor, var det ingen i Kunnskapsdepartementet som ville uttale seg. Siden har det vært taust, med unntak av skriftlig svar i Stortinget spørretimen fra Kristin Halvorsen 3. mars. Her viser hun til utredningen som slår fast at trosgrunnlag i seg selv ikke er nok til å kunne avvise søknad om privatskoler. «Overprøving kan bli svært inngående dersom et slikt avslag bringes inn for domstolene eller internasjonale klageorganer», skriver Halvorsen.

    Ragnar Johansen i Norske Friskolers Landsforbund sier til VG Nett at han opplever det som lite troverdig at søknadene fra de religiøse privatskolene har flere feil og mangler enn søknader fra Montessori- og Steinerskolene. Hvordan søkerprosessen er, vites imidlertid ikke. Skolevurderingene fra direktoratet er hemmeligstemplet. VG Nett har derimot fått tilgang til interne e-poster, der det går frem at søknadene fra bibelskoler skal behandles ekstra strengt – og at det er etter signaler fra politisk ledelse.

    Dersom det er rett at Utdanningdirektoratet behandler søknader fra religiøse skoler annerledes enn søknader fra skoler med annen alternativ pedagogikk, er det svært alvorlig. Gjennom byråkratiet balanserer i så fall Kunnskapsdepartementet helt på kanten av internasjonale forpliktelser Norge er part i.

    Myndighetene har plikt til å respektere foreldres frihet til å velge skoler til sine barn. SVs dogmatiske tro på den offentlige enhetsskolen synes ikke å kjenne noen grense.

  • Pressen og Frp

    La oss være ærlige: Selvkritikk har aldri vært pressens styrke.

    FOTO: SCANPIX

    Fremskrittspartiet har lagt bak seg en blytung uke. Bård Hoksruds ulykksalige bordellbesøk i Riga var et lovbrudd, og lovbrudd finnes det ikke unnskyldninger for – særlig ikke for lovgivere.

    Frp har gjennom lengre tid slitt med en rekke uheldige saker der temaet er sex, noe som gir grobunn for spekulasjoner om en ukultur i det fortsatt mannsdominerte partiet. At partiledelsen må svare for dette, er som det skal være.

    Men det er ikke bare Frp som har noe å svare for. Vi mener TV 2 tøyde strikken langt da kanalen fotfulgte Hoksrud med skjult kamera i Riga. Bruk av skjult kamera skal etter pressens egne kjøreregler bare skje ved avsløring av forhold som har «vesentlig samfunnsnyttig betydning».

    Mediene lever av og for åpenhet. BT har på lederplass et gjennomført kritisk syn på unødvendig overvåking og krenkelser av personvernet. Da bør vi også være på vakt mot krenkelser av personvernet begått av mediene selv.

    Dermed reises også den gamle debatten om hvorvidt Frp blir systematisk forskjellsbehandlet av norske medier. Frp lar sjelden en sjanse gå fra seg til å hevde at partiet takles tøffere enn andre partier. Journalistene svarer som regel at Frp konstruerer sine egne fiendebilder, og at partiet tjener på den sympatien dette gir dem blant «folk flest».

    Der blir vi som regel stående. Men vi bør kanskje innse, både pressen og Frp, at dette er et spørsmål som ingen av oss er særlig uhildet til å vurdere.

    Det vi vet fra undersøkelser av partipreferansene blant norske journalister, er at Frp scorer svært lavt. Hvis pressen fikk sette sammen sitt eget storting ut fra egne partipreferanser, ville Rødt, SV, Venstre og Ap være overrepresentert, mens Sp, KrF og Frp og Høyre ville være underrepresentert. Verst ville det sett ut for Frp og KrF, som ikke ville fått en eneste representant på journalisttinget.

    Vi er vant til å være opptatt av representativitet i spørsmål om makt i Norge, enten det nå handler om kjønn, alder, etnisitet, geografisk tilhørighet eller andre faktorer. Tanken er at folks bakgrunn preger deres holdninger. Da skulle man også tro at journalisters politiske preferanser kan ha betydning for utvalget av saker, valg av vinklinger eller andre valg som gjøres i redaksjonene hver eneste dag. Frps gjennomført anti-akademiske stil kan også ha en viss innvirkning på mediedekningen partiet får, all den tid pressen blir mer og mer akademisk i rekrutteringen. Mange journalister «liker ikke» Frp.

    Selvkritikk er vanskelig for de fleste mennesker og de fleste institusjoner. For pressen kan det virke som det er spesielt vanskelig – samtidig som det er en viktig del av samfunnsoppdraget vårt å utøve kritikk av andre, og spesielt dem som bekler samfunnets maktposisjoner.

    Pressen har fortsatt stor makt. Da må vi vite å bruke makten vår fornuftig – og være åpen for kritikk når så ikke skjer. Hvis Fremskrittspartiet er spesielt utsatt for pressens kritikk, er det et demokratisk problem. Det fordrer større årvåkenhet og skjerpet vilje til selvkritikk fra vår side.

  • En bønn til Bergen

    ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

    Munch-museet bør flyttes til Bergen. Oslo er ikke skikket til å ta vare på seg selv, og burde vært umyndiggjort.

    Oslo er en døv by, lissom. Nesten uansett hva man foretar seg ender det i skandaler og overskridelser på mange hundre millioner. Ting som ville fått oss til å riste medfølende på hodet og sagt «går det virkelig an?» om det hadde vært snakk om Afrika, er ganske vanlige i Oslo.

    Man merker det så snart man går ut døren, og setter seg på trikken. For snart ti år siden begynte man å planlegge et nytt automatisk billettsystem i Oslo. For seks år siden kom automatene på plass. I fjor skulle endelig systemet være klart til bruk. Men til tross for 600 millioner i overskridelser, og at dette burde være teknologi fra dataelektronikkens barndom, får man det ikke til å virke.

    Kanskje et par tidligere ansatte i Samferdselsetaten sluttet i jobben, ble konsulenter og fikk oppdraget av sin tidligere sjef, som senere ble konsulent for konsulentene?

    Det ville ikke vært utypisk. Kommunerevisjonen i Oslo slår alarm gang på gang, men til liten nytte.

    Byen flommer over av offentlige midler, som private ofte får tak i gratis, det være seg i form av tomter, eiendom eller konsulentoppdrag, som i Oslo er blitt måten man minimerer risikoen for å bli arrestert for korrupsjon.

    Hva har dette med Munch-museet å gjøre? Jo, farsen rundt Munch-museets plassering og utforming føyer seg inn i rekken av perfekte Oslo-saker. Først skulle det bygges nytt på Tøyen, der museet ligger nå. Så begynte lemenmarsjen mot havnen. Alle store statlige og kommunale institusjoner ville plutselig flytte, de fleste til vannkanten, der det pågår gigantiske utbygginger.

    De meldte flytting, én etter én: Operaen, Nasjonalgalleriet, Historisk museum, Vikingskipet, Kunstindustrimuseet, Deichmanske bibliotek. De fleste bestilte fjordutsikt. Ingen hadde noen planer om hva den gamle, solide bygningsmassen skulle brukes til.

    Det var ikke engang tid å tenke på dette, for nå måtte man jo flytte!

    Konsulentene ble engasjert. De kunne raskt bevise hvor mye det hastet å flytte inn i nye bygninger ved vannet. At rundt hundre år gamle gjenstander skulle oppbevares i rundt hundre år gamle bygninger, framsto plutselig som kulturvandalisme.

    Tidligere byrådsleder Erling Lae ringte tidligere kulturminister Trond Giske, da han kom på at det lå et Munch-museum oppe på Tøyen som ennå ikke var flyttet til Fjordbyen. De ryddet plass til et Munch-museum i Bjørvika, ved siden av den nye Operaen, som allerede er blitt gul og der biter faller i sjøen.

    Man utlyste en arkitektkonkurranse. Føringen var at det ikke skulle være et høybygg. Det eneste høybygget som ble presentert i konkurransen vant. Nå skulle virkelig turistene slippe å gå eller ta T-bane til noe sted utenfor det nye downtown, bortsett fra til det nye Holmenkollen, som skulle koste 310 millioner og kostet 1290 millioner ekstra. Dermed var Lambda født.

    Hei, jeg er Lambda. Jeg vil være det nye Munch-museet. For mange ser jeg ut som et hotell eller hovedkvarteret til et forsikringsselskap. Ikke tro jeg bare er en mellomstor skyskraper i glass. Jeg er nemlig et signalbygg, for jeg har en knekk i toppen som signali­serer mange signaler.

    Kanskje jeg minner litt om et kjent bygg du har sett i Las Palmas. Kanskje jeg ikke er praktisk egnet til å vise fram Munchs kunst. Sier du at jeg ser ut som en oppkomling?

    Ja, det er det jeg sier, Lambda. En oppkomling i en by av oppkomlinger. For om du ikke visste det: Folk flytter stort sett til Oslo for å klatre på glass­fasadene, i byen som har så mange penger og posisjoner at man kan komme veldig langt med lite talent.

    Lambda var lett å gjennomskue på mer enn én måte. Hvorfor tror du politikerne fra Høyre og Frp ville plassere Munchs kunst i en skyskraper av glass? Fordi Lambda er en interessant og vakker bygning?

    De dyreste tomtene i Norge ligger langs Oslos vannspeil. Skal vi bygge en stor, flat bygning som tar mye plass på bakken, eller en som tar liten og går 14 etasjer oppover? En av Norges få verdenskunstnere hadde dermed funnet sin gjennomsiktige grav.

    Offentlige eiendomsselskaper – de heter ROM, ENTRA og HAV – gned seg i hendene. Deres jobb er å forvalte fellesskapets arealer etter forretningsmessige prinsipper. Det eneste vi kan være sikre på er at fellesskapet aldri kommer til å få se noe til disse verdiene igjen.

    Nå ser det endelig ut som om Lambda har fått seg en skikkelig knekk. Men man kan ikke garantere noe som helst i Oslo. Kanskje Frp gir etter på Lambda mot at Høyre går med på å sende de rumenske tiggerne og nigerianske dopdealerne i Oslo til Bjørnøya.

    Vi trenger et nytt Munch-museum, for dagens lekker, sprekker og mugner. Det er så vidt man greier å holde «Skrik», «Pikene på broen», «Vampyr» og andre malerier tørre og trygge.

    Vi trenger en ny reguleringsplan. Den forrige tok fem år. Dette går ikke lenger. Rolf Stenersen, Munchs venn og hamstrer, donerte i 1936 mesteparten av sin gedigne kunstsamling til Oslo. Byen måtte bare finne en egnet bygning. Det har man ennå ikke gjort.

    Bergen mottok en stor samling samtidskunst av Stenersen i 1971. Syv år senere hadde byen bygget et praktmuseum ved Lille Lungegårdsvann.

    Derfor spør vi i Oslo: Kunne dere i Bergen være så snille å ta over Munch-samlingen, og dermed redde den for menneskeheten?

    Vi i Oslo greier ikke å styre med det. Turistene som de snakker om kommer uansett deres vei, og ikke hit til Fjordbyen.