Hetere regjeringsklima

Hestehandel og markeringsbehov vil prege forhandlingene når regjeringen om en måned skal ferdigstille den sterkt forsinkede klimameldingen om nasjonale klimakutt.
Spørsmålet er om et svekket SV vil kreve større nasjonale utslippsreduksjoner, og om et styrket Ap vil kreve reduserte utslippsmål, slik LO-leder Roar Flåthen ønsker seg. For miljøets del bør meldingen føre til bedre og mer restriktiv klimapolitikk enn regjeringen har ført til nå.

For tre år siden knaket regjeringen i sammenføyningene under den store politiske uenigheten. Arbeiderpartiet måtte presses til å støtte målet om at to tredeler av kuttene frem mot 2020 skal tas innenlands. Etter det har EUs kvotemarked vokst, og det er usannsynlig at Norge når sitt nasjonale utslippsmål.

Arbeiderpartiet peker på at så mange sektorer er integrert i EUs kvotemarked at et strengt nasjonalt kuttmål er ineffektivt, og i verste fall kan føre til økte utslipp i andre land. Samtidig mener SV og miljøbevegelsen at kvotemarkedet er befengt med så store svakheter at Norge bør gjøre sterkere innsats på hjemmebane.

Å pålegge en sterkt forurensende transportsektoren store utslippskutt er ikke politisk fordøyelig, fordi tiltakene gir svært dårlig velgergevinst. Til og med SV ser at en doblet bensinpris vil legge ytterligere byrde til høstens begredelige valgresultat.
Senterpartiet og småbedriftene i distriktene liker heller ikke tanken på økte belastninger for dem som er avhengig av bil og tyngre kjøretøy for å gjøre jobben sin.

Finansdepartementet er premissgiver i forhandlingene. Departementets innstilling er at klimatiltak er svært kostbare, og peker på at det er industrien og oljesektoren som må ta store deler av belastningen ved en ny nasjonal klimapolitikk.

Det er vanskelig å se hvordan slike diametralt motsatte standpunkt kan møtes og bli til effektive vedtak. Faren er at konfliktnivået fører til beslutningsvegring, og at meldingen blir utsatt nok en gang. Det vil være et stort nederlag for klimaet.

For tiden finnes det for få nye tungtveiende politiske pådrivere for klimavennlig politikk. Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har slått fast at Norge fremdeles skal være en utpreget oljenasjon, og har kommet på kant med egen partiledelse for det. Det at han er så tydelig om Norges karbonbaserte energiambisjoner, gir et uheldig signal til dem som ønsker satse penger og politisk prestisje på grønn energi.

Hvordan regjeringen skal håndtere den store politiske uenigheten om mål og midler er vanskelig å se i dag, og forhandlingene krever klokskap. Ikke primært for å berge det rød-grønne prosjektet, men for å opprettholde Norges plikt og omdømme som miljønasjon.