Bra fordi det er norsk

SCHMOKK: Serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen, skriver Hans Petter Sjøli. Her spiller Yngvild Grotmol den frustrerte kjæresten Janne. FOTO: NRK/SCANPIX

Samme dagsom NRK lanserte sin nye femårsplan (slikt driver de altså med i statskanalen), der kvalitet foran kvantitet er det nye mantraet, var det ganske passende at kanalen lanserte sin nye samlivskomedie «Schmokk». For selv om serien er florlett og ganske tøvete, så er det en talentfull og ganske vågal produksjon, som knapt ville ha funnet veien til de kommersielle kanalene.

NRK Drama er inne på riktig spor for tiden. Fjorårets «Koselig med peis» var en gedigen opptur, ja, kanskje det beste norske tv-dramaet noensinne. Det sier kanskje ikke all verden. Tidligere har alle problemene med og i norsk film vært enda mer fremtredende i tv-universet. Overtydelige dialoger, oppstyltet spill, utydelig regi og en generell mangel på troverdighet har preget så å si alt som er laget av tv-dramatikk i Norge.

«Koselig med peis»var et tydelig brudd med elendigheten. Det ble skapt et eget univers der vi som seere faktisk trodde på det som utspilte seg. Det er det troverdighet handler om – vi må kunne akseptere den virkeligheten som blir vist oss.

Kanskje var også denne serien preget av overspill og teatralske fakter, men det fungerte likevel – fordi det var naturlig at slik skulle det være – i dette universet. Dessuten skapte man typer: Stein Winges alkoholiserte psykopat-nevrotiker av et skakt familieoverhode var en type for evigheten. Og selv om det ikke holdt helt inn for serieskaperne, var det som om serien var et turning point, eller en plattform å bygge videre på.

«Schmokk» erikke like stilskapende som «Koselig med peis», og har en mindre definert estetikk. Men serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen gjennom en leken og uærbødig narrativ tilnærming.

Bruken av surrealistiske elementerfungerer utmerket, mest fordi (dette internasjonalt litt utbrukte) grepet virker friskt i norsk tv-underholdning. Hovedrolleinnehaverne, de ubeskrevne bladene Yngvil Støen Grotmol og Jan Martin Johnsen, ser ut som om de koser seg, og spesielt trønderen Johnsen har stort komisk potensial. Det er en lise å se nye og ukjente fjes i norsk film og TV. Gjenbrukssyken brer mer og mer om seg. Men bortsett fra Bergens-komikeren Christine Hope i en festlig birolle, befolkes «Schmokk» av ferskinger; bra!

Serien erallerede nominert til Prix Europa (det europeiske svaret på Gullruten), men kommer neppe til å rekke helt opp. Til det er den for lite original og utfordrende. Vi skal være ytterst forsiktige med å overdrive skryten. Lite er mer provinsielt enn når norske anmeldere gir terningkast fem til Sivert Høyems klisjefylte gjørmerock, mens de samtidig gir en treer til det stilskapende britiske bandet Kasabian.

«Schmokk» er ikke bra til å være norsk, men bra fordi den er norsk. Vi ligger fortsatt fem-ti år etter internasjonale trender; det kulturelle etterslepet har ikke forsvunnet med den eksplosive medialkulturelle globaliseringen på 00-tallet. «Schmokk» passer Norge anno 2011, selv om den internasjonalt kanskje virker noe etterdiltende.

Dette sagt: TV 2 fortsetter med sesong 2 av «Dag», det mørkeste stykke TV noensinne sendt i Norge. Selv lot jeg meg ikke fascinere så veldig av sesong 1, mest fordi forventningene nok var spent for høyt. Kristopher Schau er sannsynligvis landets morsomste mann, men «Dag» – som han skriver i tospann med Øystein Karlsen – ble aldri skikkelig forløst, tross imponerende spill av Atle Antonsen. Det ble ikke mørkt nok.

Iallfall ikke like beksvartsom visse sekvenser av forrige sesongs «Trygdekontoret» på NRKs fregnete og obsternasige lillesøster av en 3-er-kanal. Tirsdag var det nypremiere på Thomas Seltzers 90-tallistiske metaironiske talkshow, men aldri har hipsteren Seltzer vært mer neddempet enn i årets første program. Temaet var 22.07. og sinte unge menn. Og sannelig: Det ble sagt mer fornuftig om temaet i Seltzers trange trygdekontor enn i noe annet diskusjonsprogram.

Det kan blivanskelig for Seltzer å bryte med den svært neddempede og alvorlige tonen i programmene fremover, for, som selveste Trygdebeistet spurte tirsdag: Er det mulig å tulle og ironisere med de vanskelige temaene etter det som skjedde på Utøya?

Skuespiller Odd-Magnus Williamson, aller mest kjent fra «Torsdag kveld i Nydalen», fortalte at han allerede har lagt bånd på seg, og ikke lenger føler at den barske tonen han blant annet er beryktet for på Twitter har noe for seg. Seltzers ironiske letthet kan virke som en umulighet etter 22.07., men for alle som evner å se bak programlederens velformulerte, sarkastiske og kvasinihilistiske monologer, vet at det under Seltzers tant og fjas ligger et stort og gjennomtenkt alvor. «Trygdekontoret» er rett og slett et genialt tv-program. All ære til NRK som lar den uplasserbare Nesodden-hipsteren få holde på.

Kvalitet foran kvalitet, er altså kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas´ idealistiske svar på fragmenterte utfordringen fra kommersielle kanalene. At han tør å satse på sprelske serier som «Schmokk» og særegne konsepter som «Trygdekontoret», viser at han ikke bare farer med prat.

Write us your thoughts about this post. Be kind & Play nice.
  1. Vilde sier:

    Vil bare påpeika at Christine Hope er frå Stord, ikkje Bergen.

  2. Fredrik Toftegaard sier:

    Gikk glipp av første del av Brennpunkt på grunn av Trygdekontoret.