Pressen og Frp
La oss være ærlige: Selvkritikk har aldri vært pressens styrke.
FOTO: SCANPIX
Fremskrittspartiet har lagt bak seg en blytung uke. Bård Hoksruds ulykksalige bordellbesøk i Riga var et lovbrudd, og lovbrudd finnes det ikke unnskyldninger for – særlig ikke for lovgivere.
Frp har gjennom lengre tid slitt med en rekke uheldige saker der temaet er sex, noe som gir grobunn for spekulasjoner om en ukultur i det fortsatt mannsdominerte partiet. At partiledelsen må svare for dette, er som det skal være.
Men det er ikke bare Frp som har noe å svare for. Vi mener TV 2 tøyde strikken langt da kanalen fotfulgte Hoksrud med skjult kamera i Riga. Bruk av skjult kamera skal etter pressens egne kjøreregler bare skje ved avsløring av forhold som har «vesentlig samfunnsnyttig betydning».
Mediene lever av og for åpenhet. BT har på lederplass et gjennomført kritisk syn på unødvendig overvåking og krenkelser av personvernet. Da bør vi også være på vakt mot krenkelser av personvernet begått av mediene selv.
Dermed reises også den gamle debatten om hvorvidt Frp blir systematisk forskjellsbehandlet av norske medier. Frp lar sjelden en sjanse gå fra seg til å hevde at partiet takles tøffere enn andre partier. Journalistene svarer som regel at Frp konstruerer sine egne fiendebilder, og at partiet tjener på den sympatien dette gir dem blant «folk flest».
Der blir vi som regel stående. Men vi bør kanskje innse, både pressen og Frp, at dette er et spørsmål som ingen av oss er særlig uhildet til å vurdere.
Det vi vet fra undersøkelser av partipreferansene blant norske journalister, er at Frp scorer svært lavt. Hvis pressen fikk sette sammen sitt eget storting ut fra egne partipreferanser, ville Rødt, SV, Venstre og Ap være overrepresentert, mens Sp, KrF og Frp og Høyre ville være underrepresentert. Verst ville det sett ut for Frp og KrF, som ikke ville fått en eneste representant på journalisttinget.
Vi er vant til å være opptatt av representativitet i spørsmål om makt i Norge, enten det nå handler om kjønn, alder, etnisitet, geografisk tilhørighet eller andre faktorer. Tanken er at folks bakgrunn preger deres holdninger. Da skulle man også tro at journalisters politiske preferanser kan ha betydning for utvalget av saker, valg av vinklinger eller andre valg som gjøres i redaksjonene hver eneste dag. Frps gjennomført anti-akademiske stil kan også ha en viss innvirkning på mediedekningen partiet får, all den tid pressen blir mer og mer akademisk i rekrutteringen. Mange journalister «liker ikke» Frp.
Selvkritikk er vanskelig for de fleste mennesker og de fleste institusjoner. For pressen kan det virke som det er spesielt vanskelig – samtidig som det er en viktig del av samfunnsoppdraget vårt å utøve kritikk av andre, og spesielt dem som bekler samfunnets maktposisjoner.
Pressen har fortsatt stor makt. Da må vi vite å bruke makten vår fornuftig – og være åpen for kritikk når så ikke skjer. Hvis Fremskrittspartiet er spesielt utsatt for pressens kritikk, er det et demokratisk problem. Det fordrer større årvåkenhet og skjerpet vilje til selvkritikk fra vår side.