All posts in Ukategorisert

  • Syklisk elendighet

    Få områder i politikken er det så stor avstand mellom intensjon og vilje som i sykkelpolitikken. Det er en diger kløft, der brutte løfter og bortforklaringer runger som ekko fra en pinlig fjern fortid.

    NRK har en god sak om dette i dag, der de refererer fra Syklistenes Landsforbunds store undersøkelse av partienes sykkelpolitikk i all landets fylker. Konklusjonen er at norske partier mangler en forståelse for at sykkel er en del av løsningen innen samferdselssektoren.

    I september i fjor ønsket Syklistenes Landsforening å demonstrere hvor dårlig det sto til med sykkelbyen Bergen. KrFs Trygve Birkeland og Aps Ruth Grung fikk kjørt seg. Bergen og Hordaland kommer dårlig ut på en ny undersøkelse om partienes sykkelpolitikk. ARKIVFOTO: TOR HØVIK

    Det ser ikke bra ut. I Hordaland er det bare SV som får hederlig karakter.

    Et samlet storting vil at dobbelt så mange av oss skal begynne å sykle til og fra jobb. Det står i Nasjonal Transportplan for 2010-2019. Likevel blir det stadig færre. I 1992 ble syv prosent av reiser her i landet foretatt på sykkel. I 2005 var andelen fem prosent. Og utrolig nok: I 2009 ramlet vi ned på fire prosent.

    Pinlig, er vel et dekkende ord her.

    For to år siden laget byrådet en egen sykkelplan for Bergen. Planen var en ambisiøs og fager bløtekake av gode ønsker, med gode løsninger for å få opp sykkelfrekvensen i bilbyen Bergen. Etter lanseringen er det blitt stille. Og det er påfallende at ikke  byrådspartiene løfter sin egen plan i valgkampen, om ikke annet for å få score poeng for sine gode intensjoner. Det vitner ikke akkurat om politisk selvtillit.

    Høyres fylkesvaraordfører Tom Christer Nilsen er i så måte et godt eksempel. Han forklarer mangelen på konkrete sykkeltiltak slik: -”Når det gjelder programmet vårt på samferdsel, så har vi valgt å ikke være så konkrete, fordi det er så mange prosjekter.”

    Det er en ganske passiv holdning. Han kunne like gjerne sagt at årsaken til Hordalands dårlige sykkelstatistikk er mangel på politisk vilje og prioritering.

    Syklist og NRK-reporter Linda Eide hadde et glimrende og godt researchet kronikk i Morgenbladet før helgen. I detaljerte punkter, med adresser, referanser og eksempler, viser hun hvordan politikerne med enkle midler kan legge til rette for sykling. Artikkelen er samtidig tankevekkende, fordi den på en elegant måte sier mye omhvor tafatte og lite handlekraftige norske politikere er i sykkelpolitikken.

    Fraværet av sykkelpolitikk og tafatte bortforklaringer bekrefter en ting: At partiene i Bergen, med få unntak, ikke ser noen betydelig gevinst i å løfte sykling som alternativ i årets valgkamp. Programmene er til dels fylt med dårlig skjulte frierier til byens bilister, som tross alt er en gruppe med betydelig velgerpotensial. I rettferdighetens navn skal det sies at de fleste partiene heier på mer kollektivtrafikk og Bybanens videre ferd til alle bydeler. Men dette er å løpe inn åpne dører, fordi man allerede vet at det både er konsensus og statlige penger å hente.

    Sykkelpolitikk er vrangere, fordi selve konseptet innebærer det å starte fra scratch, og ikke minst det å stille krav til velgerne. Og akkurat nå, de siste to ukene før valget, er det en skummel øvelse.

    Men sykkelpolitikk trenger ikke være komplisert. I Bergen kan man starte med å skille sykkelfelt og gangfelt, og gjøre enkle grep for å dempe aggresjonsnivået mellom gående, syklister og bilister – der ofte syklistene blir skvist mellom barken og veden, mellom bilvei og gangvei. Ønsker politikerne at flere skal sykle, må de faktisk legge til rette for det.

    I Bergen er situasjonen så kritisk at selv de enkleste konstruktive tiltak ville blitt sett på som grensesprengende. Og til det kreves ikke spesielt mye politisk handlekraft.

     

  • Hei, verden!

  • Full panikk

    Ei gulltann. I ein munn. Likevel er det noko som ikkje stemmer.

    – Har du hatt ein fin dag, då, spurte ein kamerat meg. Eg måtte berre le.

    Før eg fortel denne historia, skal du få ei liste over dei tinga eg er aller, aller reddast for i heile verda.

    Read more

  • Vikingenes eksportindustri

    Norges og Vestlandets neste verdensarvsted blir etter alt å dømme Hyllestad i Sogn og Fjordane. 
Det gir spennende muligheter – men også klare forpliktelser.

    ARBEIDET med å forberede søknaden til UNESCO er inne i sluttfasen, og sommeren 2013 ventes svaret fra FN-organisasjonen å foreligge. Det den vesle kommunen ved Åfjorden nord for munningen av Sognefjorden har å skilte med, er kvernsteinsbrudd – en «industri» som ble påbegynt på 700-tallet og som et par hundre år senere også hadde utviklet seg til noe som etter hvert ble blomstrende eksport. Dette dokumenterer en lite påaktet side ved vikingtiden og vikingenes kultur og dagligliv. Sporene etter virksomheten i Hyllestad er så mange og så tydelige at de gir et levende inntrykk av hvordan denne tidlige næringen har vært drevet. Trolig har kvernsteinsbrytingen i området pågått fra om lag 700 til 1930.

    Som om ikke dette alene skulle være nok til å vinne gehør i UNESCO-hovedkvarteret, inngår Hyllestad i den flernasjonale serienominasjonen «Viking Age Monuments and Sites». Den omfatter ni forskjellige lokaliteter fra seks ulike land, som samlet får frem bredden og mangfoldet i vikingtidskulturen. Totaliteten er så imponerende at man vanskelig kanforestille seg at fagkomiteen i Paris vil kunne avvise denne «pakken». Også vikingskipsgravene i Vestfold (Oseberg, Gokstad og Borrehaugene) er med i dette internasjonale fellesløftet.

    «LIVETS STEINAR» har historikeren Johs. B. Thue kalt kvernsteinene; det er en treffende betegnelse som sier noe om hvor sentrale disse var gjennom mange hundre år. Malt korn til brød og grøt var blant de viktigste innslagene i kostholdet, og til å knuse kornet trengtes egnet redskap. Lenge var det håndkverner som gjorde nytten – og kvinner som måtte utføre det tunge og trivielle arbeidet med å male kornet. Men i middelalderen kom den vanndrevne kvernen, som ga grunnlag for kornmaling i større målestokk.

    Både på Otringsneset, et lite stykke ut i Åfjorden, og i Kvernsteinsparken ved Myklebustelva like ovenfor den idylliske Hyllestad-bygden, får du følelsen av å vandre rett inn i historien. Her har den mangehundreårige virksomheten med å bryte kvernsteiner etterlatt sine tydelige merker. En ting er haugene med avslag, altså steinavfallet etter hoggingen med meisel og hakke. Langt viktigere og mer synlig er de mer eller mindre ferdige kvernsteinene, som er blitt forkastet, trolig fordi det er kommet sprekk i dem. Men aller mest slående er det som viser igjen i selve bergveggen: hulrommene etter runde kvernsteiner som er tatt ut og de ferdig uthogde steinene som ikke er blitt løst fra. De står der som om steinhoggerne har forlatt stedet i hui og hast.

    GRANATGLIMMERSKIFER er forutsetningen for at dette kunne bli industri. Den relativt myke glimmerskiferen fins mange steder. Men det som gjør den særlig godt egnet til kvernsteiner, er innslagene av knallhard granat, et steinslag som kan male i stykker både korn og hardere materiale. Og akkurat den formen for granatglimmerskifer som fins i Hyllestad, forekommer ikke så mange andre steder. Kvernsteinsbruddene er hovedsakelig lokalisert i et belte langs nord- og østsiden av Åfjorden. Til denne tid er bortimot 400 steinbrudd avdekket innenfor et område på ca. 20 kvadratkilometer. Dette gjør produksjonslandskapet i Hyllestad til et av de største kulturminnene fra førhistorisk tid her i landet, og samtidig til et av de største kvernsteinsbruddene fra vikingtiden i Europa.

    Ingen kan med sikkerhet si hvor mange mennesker som bodde ved Åfjorden, verken i vikingtiden eller middelalderen. Til det vet vi for lite om bosettingen i den perioden, sier doktorgradsstipendiat Irene Baug, som er verdensarvkoordinator for den lokale delen av den flernasjonale UNESCO-søknaden. Men Johs. B. Thue nøler ikke med å slå fast at det trolig aldri noen gang har vært flere folk i arbeid på ett sted på én gang i fjordfylket.

    IFØLGE IRENE BAUG er kvernsteinsbruddene viktige for å forstå utviklingen av masseproduksjon og langdistansehandel med store og tunge varer, en handel som økte markant utover i vikingtiden. Både produksjonen og distribusjonen av kvernsteiner vitner om en godt organisert aktivitet og økonomisk vekst. Kvernstein fra Hyllestad er funnet på Island, i Sør-Sverige, i Danmark, på Gotland og Bornholm, i Tyskland og Østersjøområdet. Hvordan denne eksporten var organisert, vet man lite om. 
I Hyllestad har det begynt å gå opp for folk hvilken kilde til identitet og økt historisk bevissthet kvernsteinsbruddene representerer. På ungdomsskolen får hvert årskull i åttende klasse en grundig innføring i emnet. Noen elever lærer seg å guide i området, på engelsk og norsk, andre lærer seg kokekunst etter vikingtidens prinsipper, smedhåndverk eller tekstilarbeid. Sammen utgjør ungdommene en stor ressurs for presentasjonen i Kvernsteinsparken, og det er flott å se hvilken stolthet de utfører sine oppgaver med.

    DETTE ER en god start på det som kan bli et kvernsteinseventyr. Men med fremtidig UNESCO-status må det også satses betydelig mer, ikke minst på utadrettet virksomhet. Her må både kommunen, fylkeskommunen og andre gode krefter trå til med penger og ideer. Et verdensarvsted er også et nasjonalt ansvar, hvor staten må ta sin del. Da er det ikke nok å lansere restriksjoner, slik vi opplever i Nærøyfjorden; riksantikvaren og miljøvernministeren må også ha noe positivt verdiskapende å bidra med. Så pass må vi kunne forlange av en regjering som mer enn gjerne soler seg i UNESCO-glansen.