All posts in Ukategorisert

  • Hvor er de nå?

     

    Michele Bachmann

    Michele Bachmann på valgkampturné. Her fra Florida i august.

    Og da mener jeg det ikke på en «hvor ble det egentlig av Fred Thompson, lurer på hva han gjør nå»-måte». Nei, helt konkret: Hvor er kandidatene i dag, og hva gjør de på?

    Dette kartet fra Politico viser hvor kandidatene er, og hva de gjør der. I går, for eksempel, var Michele Bachmann i Des Moines, Iowa, for å tale på en Tea Party-happening. Jon Huntsman, derimot, var i Hudson, New Hampshire, for å snakke om jobbskaping.

    Iowa, New Hampshire og South Carolina er de første statene som holder primærvalg. Kandidater som gjør det dårlig i disse valgene, har historisk sett et dårligere utgangspunkt for å ende opp som partiets presidentkandidat. Bachmann og de andre kandidatene blir derfor garantert ofte å se i disse statene de neste månedene.

  • Misnøye med Obama

    Hvorfor er det så mange republikanere som kaster seg inn i kampen om å utfordre Barack Obama i 2012? Et av svarene er at stadig færre amerikanerne er fornøyde med jobben presidenten gjør.

    Nettsiden Real Clear Politics har samlet spørreundersøkelsene som måler Obamas «job approval» her. Kurven over hvor mange som mener Obama gjør en god jobb som president peker nedover, og snittet er nå på 43 prosent. Det er ned fra en topp på over 65 prosent i februar 2009, da Obama akkurat hadde flyttet inn i Det hvite hus i Washington.

  • Plass til flere?

    Racet om hvem som skal bli den republikanske presidentkandidaten i 2012 er fortsatt i startgropen, men mange amerikanske kommentatorer mener nå at det er tre kandidater som ligger i tet:  Mormoneren Mitt Romney, Texas-guvenør Rick Perry og Tea Party-kandidaten Michele Bachmann. Ja, også libertarianisten Ron Paul, som tross ok oppslutning i meningsmålinger liksom ikke blir tatt helt på alvor som en reell kandidat. I en lang analyse argumenterer statistikeren og fivethirtyeight.com-bloggeren Nate Silver for at det fortsatt er rom for flere kandidater.

    Silver setter kandidatene inn i et slags koordinatsystem, der den ene aksen går på om man er moderat eller konservativ, og den andre på om man tilhører det gode selskap i det republikanske partiet eller om er blant opprørerne (som Tea Party-tilhengerne). Konklusjonen til Silver er at det fortsatt er plass til nye kandidater. Både kongressmannen Paul Ryan og New Jersey-guvenør Chris Christie fyller blanke felt i koordinatsystemet og kan ha gode sjanser hvis de bestemmer seg for å stille til valg, mener Silver.

    Tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani vil derimot slite hvis han skal konkurrere om det samme segmentet som Mitt Romney, tror Silver. Men hva skjer hvis Sarah Palin bestemmer seg for å stille? Hun vil konkurrere med både Rick Perry og Michele Backmann om plassen. Men vil Palin stille? En avgjørelse er ventet i slutten av september, spås det i te-bladene.

  • Apropos Michele og gud…

    Jordskjelvet og stormen på USAs østkyst var guds måte å få politikernes oppmerksomhet på, sa presidentkandidat Michele Bachmann i Florida i helgen, ifølge The Washington Post:

    «I don’t know how much God has to do to get the attention of the politicians. We’ve had an earthquake; we’ve had a hurricane. He said, ‘Are you going to start listening to me here?’ Listen to the American people because the American people are roaring right now. They know government is on a morbid obesity diet and we’ve got to rein in the spending.»

    Det hele var bare en spøk, sier Bachmanns representanter.

  • Apropos Michele og gud…

    Jordskjelvet og stormen på USAs østkyst var guds måte å få politikernes oppmerksomhet på, sa presidentkandidat Michele Bachmann i Florida i helgen, ifølge The Washington Post:

    «I don’t know how much God has to do to get the attention of the politicians. We’ve had an earthquake; we’ve had a hurricane. He said, ‘Are you going to start listening to me here?’ Listen to the American people because the American people are roaring right now. They know government is on a morbid obesity diet and we’ve got to rein in the spending.»

    Det hele var bare en spøk, sier Bachmanns representanter.

  • Apropos Michele og gud…

    Jordskjelvet og stormen på USAs østkyst var guds måte å få politikernes oppmerksomhet på, sa presidentkandidat Michele Bachmann i Florida i helgen, ifølge The Washington Post:

    «I don’t know how much God has to do to get the attention of the politicians. We’ve had an earthquake; we’ve had a hurricane. He said, ‘Are you going to start listening to me here?’ Listen to the American people because the American people are roaring right now. They know government is on a morbid obesity diet and we’ve got to rein in the spending.»

    Det hele var bare en spøk, sier Bachmanns representanter.

  • Dypdykk i Micheles verden

    Michele Bachmann fra Minnesota er presidentkandidat for republikanerne.

     

    Ryan Lizza fra The New Yorker har laget en omfattende og relativt kritisk profil på den norskættede presidentkandidaten Michele Bachmann fra Minnesota. Bachmanns tilhengere, som Red State-blogger Erick Erickson, kaller artikkelen for en «hit job». Uansett politisk ståsted er imidlertid Lizzas story en god gjennomgang av de kristne teoretikerne og organisasjonene som har formet Bachmanns konservative ideologi, og en bra analyse av noen av de største utfordringene for henne som kandidat.

  • Mannen som hjerne vil bli president

    Ryktene har svirret lenge, og i dag spør Politico like godt rett ut: «Er Rick Perry dum?»
    Siden Texas-guvernøren meldte seg på som presidentkandidat for et par uker siden har han blåst konkurransen av banen og føket til topps på meningsmålingene. Hans tilhengere mener han er Den Rette, mannen som kan vippe Barack Obama ut av Det hvite hus i 2012. Men hans kritikere har sådd tvil om den tidligere fotballspillerens intellektuelle kapasitet. Smart eller dum, med sin nye posisjon som favoritt vil det uansett være mange muligheter for Perry til å snuble fra her til neste november. Hvem kan vel glemme Sarah Palins intervju med Katie Couric, da hun ikke kom på en eneste avis hun leste daglig («I read all of them»)? Perry skal allerede være i gang med å studere, blant annet leser han en bok om Kina. På den annen side klarte George W. Bush å bli valgt til president to ganger, selv etter at han hadde gjort denne pinlige utenriksquizzen på direkten («General øhh….)? Den hotteste vitsen i Texas skal forøvrig være at Perry er «like Bush, minus the brain».

     

  • Mannen som hjerne vil bli president

    Ryktene har svirret lenge, og i dag spør Politico like godt rett ut: «Er Rick Perry dum?»
    Siden Texas-guvernøren meldte seg på som presidentkandidat for et par uker siden har han blåst konkurransen av banen og føket til topps på meningsmålingene. Hans tilhengere mener han er Den Rette, mannen som kan vippe Barack Obama ut av Det hvite hus i 2012. Men hans kritikere har sådd tvil om den tidligere fotballspillerens intellektuelle kapasitet. Smart eller dum, med sin nye posisjon som favoritt vil det uansett være mange muligheter for Perry til å snuble fra her til neste november. Hvem kan vel glemme Sarah Palins intervju med Katie Couric, da hun ikke kom på en eneste avis hun leste daglig («I read all of them»)? Perry skal allerede være i gang med å studere, blant annet leser han en bok om Kina. På den annen side klarte George W. Bush å bli valgt til president to ganger, selv etter at han hadde gjort denne pinlige utenriksquizzen på direkten («General øhh….)? Den hotteste vitsen i Texas skal forøvrig være at Perry er «like Bush, minus the brain».

     

  • Syklisk elendighet

    Få områder i politikken er det så stor avstand mellom intensjon og vilje som i sykkelpolitikken. Det er en diger kløft, der brutte løfter og bortforklaringer runger som ekko fra en pinlig fjern fortid.

    NRK har en god sak om dette i dag, der de refererer fra Syklistenes Landsforbunds store undersøkelse av partienes sykkelpolitikk i all landets fylker. Konklusjonen er at norske partier mangler en forståelse for at sykkel er en del av løsningen innen samferdselssektoren.

    I september i fjor ønsket Syklistenes Landsforening å demonstrere hvor dårlig det sto til med sykkelbyen Bergen. KrFs Trygve Birkeland og Aps Ruth Grung fikk kjørt seg. Bergen og Hordaland kommer dårlig ut på en ny undersøkelse om partienes sykkelpolitikk. ARKIVFOTO: TOR HØVIK

    Det ser ikke bra ut. I Hordaland er det bare SV som får hederlig karakter.

    Et samlet storting vil at dobbelt så mange av oss skal begynne å sykle til og fra jobb. Det står i Nasjonal Transportplan for 2010-2019. Likevel blir det stadig færre. I 1992 ble syv prosent av reiser her i landet foretatt på sykkel. I 2005 var andelen fem prosent. Og utrolig nok: I 2009 ramlet vi ned på fire prosent.

    Pinlig, er vel et dekkende ord her.

    For to år siden laget byrådet en egen sykkelplan for Bergen. Planen var en ambisiøs og fager bløtekake av gode ønsker, med gode løsninger for å få opp sykkelfrekvensen i bilbyen Bergen. Etter lanseringen er det blitt stille. Og det er påfallende at ikke  byrådspartiene løfter sin egen plan i valgkampen, om ikke annet for å få score poeng for sine gode intensjoner. Det vitner ikke akkurat om politisk selvtillit.

    Høyres fylkesvaraordfører Tom Christer Nilsen er i så måte et godt eksempel. Han forklarer mangelen på konkrete sykkeltiltak slik: -”Når det gjelder programmet vårt på samferdsel, så har vi valgt å ikke være så konkrete, fordi det er så mange prosjekter.”

    Det er en ganske passiv holdning. Han kunne like gjerne sagt at årsaken til Hordalands dårlige sykkelstatistikk er mangel på politisk vilje og prioritering.

    Syklist og NRK-reporter Linda Eide hadde et glimrende og godt researchet kronikk i Morgenbladet før helgen. I detaljerte punkter, med adresser, referanser og eksempler, viser hun hvordan politikerne med enkle midler kan legge til rette for sykling. Artikkelen er samtidig tankevekkende, fordi den på en elegant måte sier mye omhvor tafatte og lite handlekraftige norske politikere er i sykkelpolitikken.

    Fraværet av sykkelpolitikk og tafatte bortforklaringer bekrefter en ting: At partiene i Bergen, med få unntak, ikke ser noen betydelig gevinst i å løfte sykling som alternativ i årets valgkamp. Programmene er til dels fylt med dårlig skjulte frierier til byens bilister, som tross alt er en gruppe med betydelig velgerpotensial. I rettferdighetens navn skal det sies at de fleste partiene heier på mer kollektivtrafikk og Bybanens videre ferd til alle bydeler. Men dette er å løpe inn åpne dører, fordi man allerede vet at det både er konsensus og statlige penger å hente.

    Sykkelpolitikk er vrangere, fordi selve konseptet innebærer det å starte fra scratch, og ikke minst det å stille krav til velgerne. Og akkurat nå, de siste to ukene før valget, er det en skummel øvelse.

    Men sykkelpolitikk trenger ikke være komplisert. I Bergen kan man starte med å skille sykkelfelt og gangfelt, og gjøre enkle grep for å dempe aggresjonsnivået mellom gående, syklister og bilister – der ofte syklistene blir skvist mellom barken og veden, mellom bilvei og gangvei. Ønsker politikerne at flere skal sykle, må de faktisk legge til rette for det.

    I Bergen er situasjonen så kritisk at selv de enkleste konstruktive tiltak ville blitt sett på som grensesprengende. Og til det kreves ikke spesielt mye politisk handlekraft.