All posts in Leder

  • oktober 15, 2011

    Barneregister

    Negativ atferd blant skoleelever bør tas hånd om av skolene selv, uten å gå veien om et dataregister i Oslo.

    118 norske barneskoler har tatt i bruk et system som registrerer elevers negative atferd. Registreringsiveren kan i verste fall føre til pulverisering av ansvaret for et godt skolemiljø. Skoleledere og lærere bør kjenne elevene så godt at det ikke er nødvendig med en omfattende dokumentasjon av problem­atferd i Oslo for å vite hvilke tiltak som bør settes i verk fra skolens side. At Datatilsynet er kritisk til berettigelsen av registreringene, burde få konsekvenser for bruken av datasystemet Swis.

    – Hvis systemet viser at det er spesiell uro i storefri på fotballbanen, kan vi reagere med å øke bemanningen ute, sier rektor ved Møhlenpris skole, Kjell Damm, for å illustrere nytten av Swis. Det reiser spørsmål om hvorfor det skulle være nødvendig å først observere uroen, deretter registrere den i de riktige rubrikker for hva som ikke er tillatt og endelig analysere dataene før det er aktuelt å øke bemanningen ute. Erfarne skoleledere og lærere bør vite når de skal gripe inn, og på hvilken måte, uten å gå veien om et landsomfattende datasystem. I en krisesituasjon kan de under ingen omstendigheter vente med å gjøre noe inntil registreringsjobben og analysen er ferdig.

    Mangel på sanksjonsmuligheter overfor negativ atferd er et alvorlig problem for den norske skolen. Hjelpeløshet kan være noe av forklaringen på at så mange skoler har søkt assistanse hos Atferdssenteret i Oslo, som eier Swis. Problemet kan imidlertid ikke løses ved hjelp av et datasystem. Som samlet, landsomfattende kartlegging av negativ atferd blant skolebarna kunne kanskje et slikt system være til nytte. Det samme kunne kanskje være tilfelle for de omfattende regelheftene for hva som kan tillates og hva som ikke kan tillates. Men selv uten skoler som kjøpere av tjenestene er det usikkert hva pengene og arbeidet skulle resultere i.

    Tilbakemeldinger som Datatilsynet har fått tyder på at vidtgående og sensitive opplysninger om skolebarna blir lagret, ifølge rådgiver Eirin Oda Lauvset. Skolene definerer selv hva som er negativ atferd, og registreringene ligger i systemet og kan brukes i hele skoletiden. Rammene for dette er så vide at mange foreldre er bekymret, med god grunn.

    Kunnskapsdepartementet har brukt urimelig lang tid på å gjøre rede for om opplæringsloven gir rom for denne typen registrering. Det virker som en bekreftelse på departementets egen hjelpeløshet overfor skolenes sanksjonsmuligheter. Nye datasystemer kan ikke kamuflere denne hjelpeløsheten.

    Kommentarer er skrudd av for Barneregister / Leder /

  • oktober 6, 2011

    Problemet PST

    Det er nødvendig å granske PSTs innsats under terrorangrepene, men svaret er ikke å oppnevne nok et granskingsutvalg.

    Under trontaledebatten foreslo Frp at Stortinget nedsetter et uavhengig utvalg for å granske Politiets sikkerhetstjenestes (PST) innsats i tilknytning til terrorangrepene 22. juli.

    Frps konfronterende målsetning er å avdekke om PST har begått så store feil at PST-sjef Janne Kristiansen må trekke seg. Ifølge Erna Solberg åpner Høyre kun for en kartlegging for å se om PSTs ressurser og oppgaver er i balanse. PST på sin side har nedsatt to interne evalueringsutvalg ledet av anonyme avdelingsdirektører.

    Det er åpenbart at politiets sikkerhetstjeneste står svært sentralt når myndighetenes håndtering av terrorangrepene skal granskes. Denne oppgaven inngår derfor også i mandatet til den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen.

    Prinsipielt sett burde kommisjonens oppdragsgiver være Stortinget, ikke regjeringen. Men selv om en regjeringsoppnevnt kommisjon ikke er en optimal løsning, er det vesentlig at den ble vedtatt med oppslutning fra alle partilederne. Opposisjonens innsigelser er relevante, men burde vært reist på et langt tidligere tidspunkt.

    Et poeng med å vurdere terrorhåndteringen samlet er å unngå avgrensningsproblemer og dobbeltarbeid. Hvis nye utvalg skal oppnevnes hver gang det oppstår mistanke om at en etat har opptrådt klanderverdig, blir evalueringen både uhåndterlig og fragmentarisk. Vil Frp at Stortinget oppretter en separat gransking for politiet, en for sykehusene og en for helikoptertjenesten?

    Når det gjelder PSTs egenevaluering, skulle det bare mangle at de foretar en kritisk gjennomgang av egne rutiner. Det samme må forventes av alle etater med en rolle i terrorhåndteringen. Det problematiske er at PST-sjef Janne Kristiansen nok en gang har forsøkt å strupe informasjonsflyten.

    At Stortinget ikke forestår en separat utredning, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at granskingen av PST blir mangelfull. Men hvis både folk og folkevalgte skal kunne ha tillit til at landets etterretningstjeneste drives forsvarlig, er det uakseptabelt at PST får monopol på å definere sannheten om egen innsats. Det kan heller ikke aksepteres at eventuelle feil, strukturelle problemer og ressursmangler ikke blir kjent før den endelige kommisjonsrapporten legges frem i august neste år.

    Her er det essensielt at PST er direkte underlagt Justisdepartementet. Departementet må stille krav til evalueringsarbeidet og legge premisser for gjennomføringen av interngranskingen i PST.

    Mer åpenhet har vært nevnt en del ganger de siste månedene. Dette er en anledning til å vise at det er mer enn en floskel.

    Kommentarer er skrudd av for Problemet PST / Leder /

  • oktober 5, 2011

    Skattepolitisk snuoperasjon

    Kan Arbeiderpartiet vrake formuesskatten, må Høyre kunne parkere 
motstanden mot eiendomsskatt.

    LO-leder Roar Flåthen åpner for fjerning av formuesskatten, slik næringsminister Trond Giske (Ap) også har gjort. Dette er viktige signaler om skattepolitisk nytenkning i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Roar Flåthen og Trond Giske er med god grunn bekymret for den belastningen formuesskatten påfører norske bedrifter. Denne særnorske skatten bør erstattes med eiendomsskatt, i samsvar med NHOs anbefaling. For at omleggingen skal være politisk mulig, må Høyre vise tilsvarende vilje som Arbeiderpartiet til å parkere gamle kjepphester.

    Norge er ett av få land i OECD som har beholdt formuesskatten, og utmerker seg i tillegg ved å ha svært lav beskatning av fast eiendom. Norske bedrifter taper konkurransekraft på denne skattemetoden. Formuesskatt er en større belastning enn eiendomsskatt ville vært, og tapping av formue går på bekostning av investeringsevnen og investeringsviljen til mange eiere. En slik tilleggsbelastning, i et land som fra før av har lønnsutgifter i verdenstoppen, er et sjansespill med fremtidige arbeidsplasser og skatteinntekter.

    Statsminister Jens Stoltenberg ser riktignok ingen grunn til å ta opp en debatt om formuesskatt nå. Det skyldes forholdet til SV, og at formuesskatten er den viktigste grunnen til at SV kan skryte av at inntektsgapet mellom rike og fattige er blitt mindre med SV i regjering. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er mindre avvisende enn statsministeren, riktignok bare når det gjelder innretningen av formuesskatten. Signalene fra Roar Flåthen har også forbehold om begrensede endringer, som bare vil komme næringslivet til gode, men de viser fremfor alt hvilken vei Arbeiderpartiet vil slå inn på, gitt at SV kan utmanøvreres.

    Den største bøygen for Arbeiderpartiet vil være hvordan inntektene fra formuesskatten, bortimot 13 milliarder kroner, kan erstattes. Eiendomsskatt er det åpenbare svaret. Det finnes knapt et mer velegnet skatteobjekt. Eiendom er enkelt å registrere, skatten kan utliknes i forhold til verdifastsettelse og skatteobjektene er umulige å flytte til land med lavere beskatning. Det finnes knapt en partipolitisk nøytral økonom som ikke ville anbefale eiendomsskatt fremfor formuesskatt og en rekke andre skatter og avgifter.

    Den politiske vegringen mot eiendomsskatt er like lite fornuftsbasert som troen på formuesskatt. Men vegringen har fyrt opp under en sterk folkelig motstand. For politikere er det farlig å utfordre denne motstanden. En mest mulig tverrpolitisk snuoperasjon er nødvendig for en mer rasjonell beskatning. Den rasjonaliteten har bare Høyre nok politisk manøvreringsrom til å gå i brodden for.

    8 Comments / Leder /

  • oktober 3, 2011

    Byråkrati som politikk

    Kunnskapsminister Kristin Halvorsen må godtgjøre at religiøse privatskoler ikke forskjellsbehandles.

    To av tre søknader om å drive privatskole i kristen regi er blitt avvist siden 2005, har VG Nett funnet ut. Til sammenligning glir søknadene fra Montesorriskolen og Steinerskolen gjennom. SVs kunnskapsminister Kristin Halvorsen avviser at det drives forskjellsbehandling. At den blanke avvisningen hennes trekkes i tvil bør ikke overraske noen, særlig ikke SV.

    SVs landsmøte i Bergen i 2009 slo fast at «Pedagogiske og religiøse alternativer skal på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få dette i den offentlige skolen». Den formuleringen skapte så mye bråk at den siden ble strøket.

    Like etter landsmøtet ba likevel Kunnskapsdepartementet om en utredning knyttet til godkjenning av religiøse skoler i grunnskolen. Departementet ville tråle lovverket for å kunne nekte godkjenning av religiøse skoler med henvisning til integreringsproblematikk.

    Da BT skrev om utredningen i februar i fjor, var det ingen i Kunnskapsdepartementet som ville uttale seg. Siden har det vært taust, med unntak av skriftlig svar i Stortinget spørretimen fra Kristin Halvorsen 3. mars. Her viser hun til utredningen som slår fast at trosgrunnlag i seg selv ikke er nok til å kunne avvise søknad om privatskoler. «Overprøving kan bli svært inngående dersom et slikt avslag bringes inn for domstolene eller internasjonale klageorganer», skriver Halvorsen.

    Ragnar Johansen i Norske Friskolers Landsforbund sier til VG Nett at han opplever det som lite troverdig at søknadene fra de religiøse privatskolene har flere feil og mangler enn søknader fra Montessori- og Steinerskolene. Hvordan søkerprosessen er, vites imidlertid ikke. Skolevurderingene fra direktoratet er hemmeligstemplet. VG Nett har derimot fått tilgang til interne e-poster, der det går frem at søknadene fra bibelskoler skal behandles ekstra strengt – og at det er etter signaler fra politisk ledelse.

    Dersom det er rett at Utdanningdirektoratet behandler søknader fra religiøse skoler annerledes enn søknader fra skoler med annen alternativ pedagogikk, er det svært alvorlig. Gjennom byråkratiet balanserer i så fall Kunnskapsdepartementet helt på kanten av internasjonale forpliktelser Norge er part i.

    Myndighetene har plikt til å respektere foreldres frihet til å velge skoler til sine barn. SVs dogmatiske tro på den offentlige enhetsskolen synes ikke å kjenne noen grense.

    Kommentarer er skrudd av for Byråkrati som politikk / Leder /

  • oktober 2, 2011

    Pressen og Frp

    La oss være ærlige: Selvkritikk har aldri vært pressens styrke.

    FOTO: SCANPIX

    Fremskrittspartiet har lagt bak seg en blytung uke. Bård Hoksruds ulykksalige bordellbesøk i Riga var et lovbrudd, og lovbrudd finnes det ikke unnskyldninger for – særlig ikke for lovgivere.

    Frp har gjennom lengre tid slitt med en rekke uheldige saker der temaet er sex, noe som gir grobunn for spekulasjoner om en ukultur i det fortsatt mannsdominerte partiet. At partiledelsen må svare for dette, er som det skal være.

    Men det er ikke bare Frp som har noe å svare for. Vi mener TV 2 tøyde strikken langt da kanalen fotfulgte Hoksrud med skjult kamera i Riga. Bruk av skjult kamera skal etter pressens egne kjøreregler bare skje ved avsløring av forhold som har «vesentlig samfunnsnyttig betydning».

    Mediene lever av og for åpenhet. BT har på lederplass et gjennomført kritisk syn på unødvendig overvåking og krenkelser av personvernet. Da bør vi også være på vakt mot krenkelser av personvernet begått av mediene selv.

    Dermed reises også den gamle debatten om hvorvidt Frp blir systematisk forskjellsbehandlet av norske medier. Frp lar sjelden en sjanse gå fra seg til å hevde at partiet takles tøffere enn andre partier. Journalistene svarer som regel at Frp konstruerer sine egne fiendebilder, og at partiet tjener på den sympatien dette gir dem blant «folk flest».

    Der blir vi som regel stående. Men vi bør kanskje innse, både pressen og Frp, at dette er et spørsmål som ingen av oss er særlig uhildet til å vurdere.

    Det vi vet fra undersøkelser av partipreferansene blant norske journalister, er at Frp scorer svært lavt. Hvis pressen fikk sette sammen sitt eget storting ut fra egne partipreferanser, ville Rødt, SV, Venstre og Ap være overrepresentert, mens Sp, KrF og Frp og Høyre ville være underrepresentert. Verst ville det sett ut for Frp og KrF, som ikke ville fått en eneste representant på journalisttinget.

    Vi er vant til å være opptatt av representativitet i spørsmål om makt i Norge, enten det nå handler om kjønn, alder, etnisitet, geografisk tilhørighet eller andre faktorer. Tanken er at folks bakgrunn preger deres holdninger. Da skulle man også tro at journalisters politiske preferanser kan ha betydning for utvalget av saker, valg av vinklinger eller andre valg som gjøres i redaksjonene hver eneste dag. Frps gjennomført anti-akademiske stil kan også ha en viss innvirkning på mediedekningen partiet får, all den tid pressen blir mer og mer akademisk i rekrutteringen. Mange journalister «liker ikke» Frp.

    Selvkritikk er vanskelig for de fleste mennesker og de fleste institusjoner. For pressen kan det virke som det er spesielt vanskelig – samtidig som det er en viktig del av samfunnsoppdraget vårt å utøve kritikk av andre, og spesielt dem som bekler samfunnets maktposisjoner.

    Pressen har fortsatt stor makt. Da må vi vite å bruke makten vår fornuftig – og være åpen for kritikk når så ikke skjer. Hvis Fremskrittspartiet er spesielt utsatt for pressens kritikk, er det et demokratisk problem. Det fordrer større årvåkenhet og skjerpet vilje til selvkritikk fra vår side.

    31 Comments / Leder /

  • oktober 1, 2011

    Parkert lokaldemokrati

    Fylkesmannens vide adgang til å overprøve lokale myndigheter er en uthuling av det lokale selvstyret.

    Torsdag ble det brudd i forhandlingene mellom Byrådet og Fylkesmannen. Konsekvensen er at en rekke reguleringsspørsmål i Bergen må avgjøres av Miljøverndepartementet, med de utsettelser og den uforutsigbarhet det medfører.

    Det store stridstemaet har vært nye parkeringsbestemmelser i og rundt Bergen sentrum. Fylkesmannen vil ha begrensninger i antall nye parkeringsplasser, mens utbyggere og Bergen kommune mener restriksjonene i praksis vil hindre videre utbygging.

    Det sittende byrådets manglende miljøfokus og lave ambisjoner for å redusere biltrafikken i sentrum er beklagelig. Men det er heller ingen løsning å strupe parkeringsadgangen før tilfreds­stillende kollektive løsninger er på plass. Slik situa­sjonen er i dag, er et visst antall parkeringsplasser et nødvendig onde for at Bergen skal kunne tilby et levende sentrum.

    Bypolitikere og næringsråd har nærmest sloss om å gjøre parkeringsstriden til en sak om fylkesmann Lars Sponheims innblandingsiver. Å redusere problemet til en bitter personstrid bidrar ikke til annet enn å forsure forhandlingsklimaet og flytte oppmerksomheten bort fra parkeringsstridens egentlige problem.

    Denne saken er større enn både Lars Sponheim og antall parkeringsplasser i Jonsvollskvartalet. Det egentlige problemet er at de lovene fylkesmannsembetet er satt til å forvalte gir altfor omfattende myndighet til å overprøve lokale myndigheter.

    Med hjemmel i Plan- og bygningsloven kan Fylkesmannen overprøve det lokalpolitiske skjønnet som utøves i planprosessene.

    Hvis en statlig myndighet har innsigelser mot kommuneplanens arealdel, må lokalpolitikerne enten etterkomme innsigelsene, gå i forhandlinger eller satse på medhold fra departementet. En slik prosess kan være svært tidkrevende. Eksempelvis tok det tre år fra kommuneplanen av 2007 ble vedtatt av Bergen kommune til Miljøverndepartementet hadde behandlet klagen.

    Det er et generelt problem at landets fylkesmenn har fått svært vide fullmakter til å gripe inn i avgjørelser av klar politisk karakter, uten at avveiningene blir underlagt demokratisk kontroll og kritikk. Fylkesmannens overprøving foretas dessuten på grunnlag av vage, generelle og skjønnsmessige kriterier.

    –  I praksis er bystyret fratatt styringen av næringsutviklingen i byen, sier byrådsleder Monica Mæland.

    Det har hun rett i. Dagens regelverk bidrar til å strupe lokaldemokratiet og hule ut det kommunale selvstyret.

    Biltrafikk og parkeringsplasser i sentrum er blant de lokalpolitiske sakene som engasjerer velgerne i Bergen mest. Da bør de reelle beslutningene tas av byens folkevalgte politikere, og ikke av det statlige embetsverket i Oslo. Hvis beslutningene ikke holder mål, får politikerne beskjed ved neste lokalvalg. Det kalles demokrati.

    9 Comments / Leder /

  • september 30, 2011

    Viktig menneskerettspris

    Thorolf Raftos Minnepris blir i år tildelt organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG) og dens leder Frank Mugisha. Årets prisvinner er Ugandas fremste forkjemper mot diskriminering og trakassering på grunn av seksuell orientering. Det er en kamp som handler om menneskerettighetenes mest grunnleggende formål: Å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra myndigheter og sivilbefolkning.

    Rafto-prisen er en viktig anerkjennelse av vinnerorganisasjonens innsats for en stigmatisert minoritet. Når prisutdelingen samtidig belyser hvordan statsstøttet homofobi sprer seg på det afrikanske kontinentet, fungerer Rafto-prisen nok en gang som en viktig påminnelse om store, strukturelle problemer på menneskerettsarenaen.

    I Uganda blir mennesker som bryter med samfunnets seksualitetsnormer utsatt for grove overgrep. Homoseksualitet omtales som «smittefarlig» forurensning som ødelegger samfunnet. Et lovforslag fra 2009 foreslår livstidsstraff for homofil praksis, og dødsstraff dersom dette gjentas.

    Dette er en skremmende situasjonsbeskrivelse som neppe ville blitt omtalt i norske medier i dag uten Rafto-stiftelsens arbeid.

    På samme måte ble norsk offentlighet først oppmerksom på den burmesiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi da hun fikk Rafto-prisen i 1990. Året etter ble hun tildelt Nobels fredspris. Ytterligere tre Rafto-pris-vinnere har senere mottatt fredsprisen.

    Gjennom 25 års virke har Rafto-prisen løftet frem undertrykte minoriteter og viktige globale utfordringer i kampen for menneskerettighetene. Bekjempelse av menneskehandel og seksuelt misbruk av barn, menneskerettsovergrep i Øst-Europa og Mexicos kamp mot narkotikakartellene er bare noen eksempler. Rafto-stiftelsen skiller seg dessuten fra tilsvarende organisasjoner ved at prisvinnerne også følges opp i etterkant.

    Alt dette illustrerer hvorfor Rafto-prisen er så viktig: Den bryter mark og bidrar til å belyse menneskerettsbrudd som ellers får altfor liten oppmerksomhet i verdenssamfunnet.
    For dette arbeidet har både prisen og stiftelsen oppnådd velfortjent nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Vi gratulerer Rafto-stiftelsen både med årets pristildeling og med 25-årsjubileum i menneskerettighetenes tjeneste. Det er en institusjon Bergen har all grunn til å være stolt av.

    Kommentarer er skrudd av for Viktig menneskerettspris / Leder /

  • september 29, 2011

    Uheldig tvangssalgspraksis

    Siden 2007 har antall begjæringer om tvangssalg av eiendom i Nordhordland tingrett økt med 120 prosent. Økningen er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet.

    I flere kommuner sendes ubetalte regninger for kommunale avgifter til inkassoselskapet Lindorff AS, som tilsynelatende er svært aggressive i sin tilnærming. Ifølge advokat Jan Olav Andersen kommer begjæring av tvangssalg veldig raskt, også på beløp under 1000 kroner.
    Rettslig sett har både kommunene og Lindorff sitt på det tørre, for dagens system tillater legalpant i eiendom for kommunale avgifter. Det er en firkantet fremgangsmåte, som ikke rettferdiggjør at ubetalte regninger på småbeløp fører til trusler om å tvangsselge folks hus og hjem.

    Kommunen har flere andre alternativer, og disse bør benyttes. For eksempel åpner skattebetalingsloven for å foreta trekk i lønn eller motregne beløpet mot skatt man har til gode. At det er raskere, enklere og tryggere for kommunen å true med salg av eiendom er ikke et godt nok argument stilt opp mot belastningen det påfører enkeltmennesker og deres familier.

    Personene dette handler om sliter ofte i utgangspunktet med alvorlige økonomiske problemer. En tvangssalgssak kan på toppen av dette generere høye tilleggsgebyrer. Løsninger som lønnstrekk, gjeldsordning eller refinansiering av huslån er i de fleste tilfeller mer pragmatisk og konstruktivt enn aggressive inkassovarsler.

    Et annet aspekt er at private inkassoselskaper tjener grovt på kommunenes nåværende rutiner. Eksempelvis har Lindorff svært gode marginer, og sitter igjen med et årlig overskudd på over 200 millioner kroner.

    Kommunene kan ikke fraskrive seg ansvar ved å skylde på praksis i et profesjonelt inkassobyrå. Det er rådmannen som avgjør om kommunen skal begjære tvangssalg. Hvis denne avgjørelsen ikke innebærer plikt til å vurdere virkemiddel og beløpets størrelse opp mot hverandre, er det et tegn på systemsvikt.

    Det er fullt mulig for kommunene å tøyle egen praksis ved å sette en nedre beløpsgrense for tvangssalg av bolig. En enda sikrere løsning for å unngå tvangsinndrivelse av småbeløp, vil være å innføre en lovbestemt grense. Her kommer Kommune-Norge til kort, men det er en problemstilling Stortinget bør engasjere seg i.

    Kommentarer er skrudd av for Uheldig tvangssalgspraksis / Leder /

  • september 26, 2011

    Lærerløfter i det blå

    I valgkampen for fire år siden lovet Høyre 1100 nye lærerstillinger innen 2013. Bergensskolen mangler fortsatt over 800 lærere for at Høyre skal innfri løftet. I budsjettet som ble lagt frem denne uken er det likevel ikke satt av midler til én eneste ny lærerstilling. Samtidig karakteriserer byrådsleder Monica Mæland 2012-budsjettet som «tidenes skolebudsjett for Bergen».

    – Våre ambisjoner fra 2007 står fast. Når vi oppsummerer i 2013, vil vi se at noen løfter oppfyller vi, noen overoppfyller vi og noen vil vi ikke greie å nå, sier byrådslederen.

    Monica Mæland burde ha høyere ambisjoner, og hun burde komme med mer ydmyk respons.

    Selv om byrådet har søkelys på inneklima og oppussing, og har satt av 6,5 millioner kroner til pilotprosjektet «Tidlig innsats», kan ikke Mæland vri seg unna at det selverklærte skolepartiet Høyre sliter med å innfri sine lærerløfter til velgerne. Skal det skje, må kommunens lønnskostnader økes med over 400 millioner kroner årlig. Det er ikke realistisk.

    Bergen er allerede den storbyen i Norge med lavest lærerdekning, og det er urovekkende at ressurssituasjonen fører til at tilpasset opplæring ofres og at undervisningen går på akkord med kravene i læreplanen. Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å akseptere at veksten i skolebudsjettet ikke er mer enn det som kreves for å holde tritt med den generelle lønns- og prisveksten.

    Denne saken handler imidlertid ikke bare om lærermangelen i Bergen, den handler også om tomme politiske løfter.

    Høyre har gått hardt ut i skole-
politikken, og nasjonalt har partiet gjenreist seg som et skoleparti i høstens valgkamp. Byrådsleder Mæland har fulgt trenden med visjoner om at Bergen skal ha Norges beste skole og en opptrappingsplan som innebærer både bærbare PC-er til elevene og bonusordninger til lærerne. Det er dessverre lite som tyder på at Høyres ambisjoner for bergensskolen er noe mer enn symbolpolitikk.

    Høyre kan gjerne kalle seg et skoleparti. Men da må partiet bevise at de faktisk evner å være det i praksis. Å satse penger på lærere er en god begynnelse.

    1 Comment / Leder /

  • september 23, 2011

    Hetere regjeringsklima

    Hestehandel og markeringsbehov vil prege forhandlingene når regjeringen om en måned skal ferdigstille den sterkt forsinkede klimameldingen om nasjonale klimakutt.
    Spørsmålet er om et svekket SV vil kreve større nasjonale utslippsreduksjoner, og om et styrket Ap vil kreve reduserte utslippsmål, slik LO-leder Roar Flåthen ønsker seg. For miljøets del bør meldingen føre til bedre og mer restriktiv klimapolitikk enn regjeringen har ført til nå.

    For tre år siden knaket regjeringen i sammenføyningene under den store politiske uenigheten. Arbeiderpartiet måtte presses til å støtte målet om at to tredeler av kuttene frem mot 2020 skal tas innenlands. Etter det har EUs kvotemarked vokst, og det er usannsynlig at Norge når sitt nasjonale utslippsmål.

    Arbeiderpartiet peker på at så mange sektorer er integrert i EUs kvotemarked at et strengt nasjonalt kuttmål er ineffektivt, og i verste fall kan føre til økte utslipp i andre land. Samtidig mener SV og miljøbevegelsen at kvotemarkedet er befengt med så store svakheter at Norge bør gjøre sterkere innsats på hjemmebane.

    Å pålegge en sterkt forurensende transportsektoren store utslippskutt er ikke politisk fordøyelig, fordi tiltakene gir svært dårlig velgergevinst. Til og med SV ser at en doblet bensinpris vil legge ytterligere byrde til høstens begredelige valgresultat.
    Senterpartiet og småbedriftene i distriktene liker heller ikke tanken på økte belastninger for dem som er avhengig av bil og tyngre kjøretøy for å gjøre jobben sin.

    Finansdepartementet er premissgiver i forhandlingene. Departementets innstilling er at klimatiltak er svært kostbare, og peker på at det er industrien og oljesektoren som må ta store deler av belastningen ved en ny nasjonal klimapolitikk.

    Det er vanskelig å se hvordan slike diametralt motsatte standpunkt kan møtes og bli til effektive vedtak. Faren er at konfliktnivået fører til beslutningsvegring, og at meldingen blir utsatt nok en gang. Det vil være et stort nederlag for klimaet.

    For tiden finnes det for få nye tungtveiende politiske pådrivere for klimavennlig politikk. Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har slått fast at Norge fremdeles skal være en utpreget oljenasjon, og har kommet på kant med egen partiledelse for det. Det at han er så tydelig om Norges karbonbaserte energiambisjoner, gir et uheldig signal til dem som ønsker satse penger og politisk prestisje på grønn energi.

    Hvordan regjeringen skal håndtere den store politiske uenigheten om mål og midler er vanskelig å se i dag, og forhandlingene krever klokskap. Ikke primært for å berge det rød-grønne prosjektet, men for å opprettholde Norges plikt og omdømme som miljønasjon.

    1 Comment / Leder /
← Older Entries