Det ondes nærvær
«Ondskapen i verden og i oss kaller ikke først og fremst på en forklaring men på kamp», sa biskop Halvor Nordhaug i prekenen i Bergen domkirke 1. juledag. Han viet talen til 22. juli og ondskapens problem.
ONDSKAPEN PÅ UTØYA:Det kan ikke være tvil om at det som skjedde 22. juli er ondskap i sin reneste form. Men like tydelig må det sies at dermed er ikke alt sagt om ham som gjorde dette. For et menneske er alltid mer enn sine handlinger, sa biskop Halvor Nordhaug i talen i Bergen domkirke. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND
Tekst: Johannes 1, 1-14
Julen er idyll og hygge: Lysene, gavene, nissene og pepperkakemennene og Grevinnen og hovmesteren og «same procedure as last year»: pinnekjøttet, familien samlet, forventningsfulle barn, hyrdene på marken og englesangen som ikke lenger høres bare i kirken men også i de nye katedralene med lett paradisiske navn: Lagunen, Kilden og Oasen
Idyllen og hyggen har sin plass i en kristen julefeiring og god dekning i Skriften. Men går vi dit, til Skriften, så ser vi at sammen med idyllen, sammen med gleden over det nyfødte barnet som ligger på strå i Betlehem, lever det en mørk og dramatisk konflikt:
Kampen mellom Lyset og Mørket, mellom det gode og det onde – som dypest sett handler om åndskampen mellom Den gode og Den onde, mellom Gud og Hans motstander.
I og med Jesu fødsel går denne kampen inn i sin avgjørende fase. Nå begynner slaget, og som alle slag foregår det ikke uten vold, frykt og lidelse. For når Gud sender sin egen Sønn til verden, da mobiliserer fienden, og fienden har makt til å ødelegge og bryte ned. Frelsen har sin pris, ikke bare for Jesus men også for dem som er rundt ham.
Vi leser hos Lukas i 2. kapittel (det kapitlet som begynner med juleevangeliet) om den gamle mannen Simeon som i Jerusalems tempel tar Jesusbarnet i armene sine og sier til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.»
Og hos Matteus leser vi i det 2. kapittel at en engel viser seg for Josef i en drøm og sier: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Og Jesusbarnet blir en papirløs flyktning
I sammen kapittel leser vi om kong Herodes som fryktet den nye kongen som skulle være født. Derfor sendte han ut soldater og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre.
Og Matteus legger til: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik,gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»
Det kan ikke være tvil om at det som skjedde denne dagen er ondskap i sin reneste form.
Det ondes nærvær: Denne siste teksten, om foreldrenes gråt over sine barn berører oss på en særlig måte akkurat denne julen. Den 22. juli i år fikk også vi, i vår norske idyll, en opplevelse av ondskapen og av dens makt, som vi ikke hadde kunnet forestille oss, som vi ikke var forberedt på, og som har rystet folk over hele verden.
I går kveld var det 77 hjem der en stol sto tom ved bordet. Dessuten er det mange, mange andre som er personlig berørt, i tillegg til alle oss som ikke kjente noen direkte, men som er fortsatt midt i julegleden er preget av et alvor og en fortvilelse over det som skjedde denne dagen og som vi satt i timesvis og dagesvis og fulgte med på foran TVen.
Det kan ikke være tvil om at det som skjedde denne dagen er ondskap i sin reneste form. Dette må sies umisforståelig. Men like tydelig må det sies at dermed er ikke alt sagt om ham som gjorde dette. For et menneske er alltid mer enn sine handlinger.
Mange av dem som var bødler i nazistenes utryddelsesleire under krigen var sosialt veltilpassede mennesker med familier og barn.
Det pågår nå en diskusjon om gjerningsmannens psykiske tilstand og om hvorvidt han var strafferettslig tilregnelig. Det er vanskelig for oss å mene noe om akkurat det. Men vi vet at historien kjenner mange og enda mer grusomme eksempler på terror enn det vi opplevde 22. juli, og at ugjerningene da ble utført av mennesker som var tilsynelatende «normale» og sosialt godt fungerende.
Mange av dem som var bødler i nazistenes utryddelsesleire under krigen var sosialt veltilpassede mennesker med familier og barn. Likevel gjorde de det de gjorde, og så gikk de hjem og lekte med barna etter arbeidstid. På den måten blir ondskapen mer alminnelig og dermed mer truende enn om de bare hadde vært monstre og umennesker.
Mange av dem var kanskje i utgangspunktet ikke spesielt onde, men de ble fanget av en ondskap som var større en dem selv, et system som trakk dem med seg, men de lot seg trekke med, og det måtte de ta ansvar for.
Kanskje var det på liknende vis med Kong Herodes? Kanskje var også han i utgangspunktet en noenlunde alminnelig mann. Men han hadde makt og handlet rasjonelt etter det rådende maktpolitiske system i Romerriket: Han ville sikre sin egen posisjon, men han ville også trygge freden, pax romana. Da var det en slags «common sense» for et maktmenneske den gangen å myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn under to år, for slik å være sikker på å stanse et opprør fra en fremtidig rival til kongetronen
Det finnes et engelsk ordtak som sier: «Where you stand, depends on where you sit» Herodes satt i maktens sete. Det gjorde noe med ham.
Mørke tider og onde systemer kan få folk til å gjøre handlinger som de ellers ikke ville ha gjort, kanskje ei heller drømt om å gjøre, men som likevel utføres i full bevissthet og som de må bære ansvar for.
Kan vi tenke oss selv inn i en slik situasjon?
Det er lett å ta avstand fra alle historiens bødler og ugjerningsmenn. Men mange av dem sto på valget i en ekstrem situasjon mellom å utføre ordre, eller nekte – og så miste livet.
Kan vi tenke oss selv inn i en slik situasjon? Kunne også jeg og du, under gitte omstendigheter hente fram ting som ellers ligger gjemt i sjelens mørkeste kroker?
Tanken virker kanskje fjern. Særlig nå i juleidyllen. Men hender det ikke at vi, og det på helt vanlige dager, med overlegg kan påføre andre skade hvis det tjener vår egen sak?
Det er to gåter om mennesket: Hvorfor er det så mye godhet i oss? Og hvorfor er det så mye ondskap?
Lyset skinner i mørket: For å se hvem Jesus er, for å se hvor lyst Lyset er, må vi først se hvor mørkt det er i den verden Jesus blir født inn i.
Se på dette bildet (Rembrandt: Hyrdenes tilbedelse, 1646)
REMBRANDTS "HYRDENES TILBEDELSE" (1646)
– Midt i mørket, omgitt av mørket, lyser Jesus
– Det er som om lyset ikke kommer utenfra, men fra barnet
– Andre personer er uvesentlige. Det er bare han som betyr noe.
Bildet minner oss om et ord fra profeten Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys.»
Det illustrerer også et vers i dagens tekst som i vår nye oversettelse lyder slik: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Johannes 1,5). Tidligere sto det: «… men mørket tok ikke imot det»
Den nye oversettelsen får tydeligere fram kampen, konflikten
Mørket kjemper mot lyset, slik det alltid har gjort. Men det skal ikke vinne.
Denne kampen har pågatt helt fra begynnelsen. Om dette leser vi allerede i Bibelens tredje kapittel hvor Gud sier til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»
Slangen har bitt oss i hælen
Slangen har bitt oss i hælen, vi er skadet av slangegiften, men ikke helt ødelagt.
Det finnes et håp. Det finnes en kur, men den kan vi ikke gi oss selv
I dag er han født, han som er ikke bare hjelperen, men Frelseren. Og det er en frelser vi trenger, intet mindre. Så mørkt er mørket i oss.
Ondskapen i verden og i oss kaller ikke først og fremst på en forklaring men på kamp. Den kampen blir Jesus født for å kjempe. Den kan bare han ta.
Vi trenger en Frelser som med full rett kan si om seg selv: Jeg er verdens lys.
Vi trenger en som kan helbrede oss, befri oss, føre oss tilbake til Paradiset som vi forlot, tilbake til Guds favn. Vi trenger en som kan gjøre det vi selv ikke kan.
Som det heter i en gammel bedehussang:
Se han kommer, han som alle tiders floker løse kan,
fredens morgen uten skyer bryter inn.
Ja, han kommer, o min sjel, og setter alle ting i stand,
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.
I dag er han født, han som rammer slangens hode, og som knuser det.
Paulus sier det slik: Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.
Det er dit vi skal også på 1. juledag. Til korset. For det er dit han skal:
«Fra krybben til korset gikk veien for deg
Slik åpnet du porten til himlen for meg»
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det
– Og mørket kan aldri overvinne det
For der, i stallen, er Gud! Så vil vi i dag i stor glede feire nattverd for å smake seierens frukter. En seier vi ikke har kjempet oss fram til, men bare kan ta imot.
Der, i brødet og vinen, er Gud!
Og da kan vi, midt i en mørk verden, ønske hverandre GLEDELIG JUL!
