All posts by Hilde Sandvik

• februar 8, 2013

  Pengane har gått deg til hovudet no, herr Oslo

  Beste herr Oslo, kva er det eg les? Her har eg ikkje før kome inn døra rett frå eit heftig stemnemøte med Amsterdam, før eg blir møtt med spørsmål om eg har gått hen og gifta meg med deg. Parterapi, eg og du? «Enig og tro til Langfjella faller»?

   

  

  HERRE OSLO: Kor har du det frå? At EG skulle ha lova deg evig truskap, ein umogen oppkomling av ein kornbonde, med så lita utstråling at det er eit under at heisdørene går opp for deg. Du veit godt at det er mitt fløyelssvarte djup, som gjer deg ør. Bilete frå Mongstad: FOTO: SILJE KATRINE ROBINSON

  Du veit like godt som meg at det eg og du har saman, er eit fornuftssambuarskap. Du har kara til deg pengane, eg har tiltrekkingskrafta og evne til å dra inn meir pengar.  Tenkjer du deg om, veit du godt at det er slik: Det er mine struttande former og surklande kløfter som gir deg lys i augo og oppvarma asfalt. Det er mitt fløyelssvarte djup, som gjer deg ør.

  Der du kjem frå er damene flate som strykejarn. At du kasta augo mot meg, kan eg skjøne. Min gode mann, dei kusinene frå flatbygdene du har hatt frå vane å gifte deg med, er ikkje særs mykje, verken å sjå til, eller å feste med. Men at EG skulle ha lova deg evig truskap, ein umogen oppkomling av ein kornbonde, med så lita utstråling at det er eit under at heisdørene går opp for deg?

   

  Pengar har du, men det er også alt, og pengane har gått deg til hovudet no, herr Oslo. Du oppfører deg som at du, Staten i eigen person, er blitt ein storkar som deler ut vekepengar til undersåttane. Du har byrja å få det draget rundt augo alle menn som har kome seg raskt til makt og pengar har: Ei grenselaus barnaktig sjå på meg-haldning, som på ingen måte kan forvekslast med god sjølvkjensle. Den sjølvtilliten som er avhengig av ytre stimuli heile tida, for ikkje å falle saman som ein sokk. Eg er lei meg for at dette kanskje krenkjer deg, men høyr på språket ditt: «Sorry, Vestlandet», «I get it», «Even Steven». «Seriously» «Bitchslapping»????

  Alvorleg talt, dette er meint som eit venskapeleg råd: Slik snakkar ikkje ein mann med sjølvrespekt. Slik snakkar ein kornbonde som trur han er hipp. Om eg hadde lita lyst på deg før, gjer det meg ikkje meir lysten.

   

  Du trur at når allslags folk kjem rekande til deg frå utlandet for å vitje deg, så er det fordi du er blitt populær. Det er skattekista dei er ute etter, ser du, og eg tykkjer det er på grensa til pinleg at eg må vere nøydd til å skrive dette til deg.

  At du har misforstått dei venlege smila mine, som om eg ville ha noko meir forpliktande frå deg, seier mest om kor dårleg vane du er med at folk bryr seg. Eg plar smile til den eg vil, også når det er noko eg vil ha. Eg smiler også fordi eg har grunn til å smile over gåvene eg heilt naturleg er utrusta med.

   

  Men når du snakkar å bli gammal saman med meg, gløym det: Eg aner kva du vil: Du vil ha pass og stell i alderdommen, du. Du vil at eg skal vere den som tørkar deg bak og kjem på pletten når du rotar rundt etter høyreapparatet. Eg kan seie det først som sist: Det kjem ikkje på tale. Før skal eg danse på demningane i fjellheimen min og sørgje for at Europa framleis får lys i augo om morgonen.

  Orsak at eg «tar familiekrangelen i offentligheten», som du skriv, men eg er redd dette er einaste måten å få deg til å høyre etter. Å blamere seg framfor andre, er noko av det menn som deg likar særs dårleg.

   Eg har alltid har vore fri til å ha meg med kven eg ville som rek i land i kysten mi

   

  Sanninga er at du og eg aldri har vore gift. Eg har alltid har vore fri til å ha meg med kven eg ville som rek i land i kysten min. Og om eg skulle ha inngått i eit fast forhold, ville det ha vore med Amsterdam eller Hamburg eller andre gentlemen eg plar vitje og ha det moro saman med.

  Du viser til at vi blei sambuarar i 1814, det var tungt for meg. Det øydela mitt gode forhold til København. Han har langt meir å by på enn deg. Det er også noko av det som sårar deg, veit eg, men du kjem aldri til å bli København, uansett kor mange milliardbygg du strør rundt deg med. Du har ikkje danninga som skal til, du er ikkje kultivert fordi om du også no går i operaen.

   

  Det verste med brevet ditt, som eg no har lese fleire gonger for å skjøne kor du vil, er dette: Du hevdar å ha farskap til mine søsken, Trøndelag, Sørlandet og Nord-Noreg. «Vi må holde sammen av hensyn til barna», skriv du.

  Kva slags incestuøst forhold insinuerer du at eg har til søstrene og brørne mine?

  Men det er også klassisk deg, paternalistiske menn har det med å oppdra alt rundt seg som om det var eigne barn.

   

  Eg har vore raus lenge, og kjem framleis til å vere raus. Det ligg i min natur. Eg kjem også til å vere raus mot deg, og vi kan halde fram i dette fornuftssambuarskapet Men eg må skuffe deg: Din blir eg aldri.

  Capisce?

  Kommentarer er skrudd av for Pengane har gått deg til hovudet no, herr Oslo / kommentar / Hilde Sandvik

  Like / Tweet

• mars 18, 2012

  Apokalypse snart?

  Statsministeren i Israel opptrer som en farlig og uansvarlig krigshisser.

  

  ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

  Våren i Midtøsten er gått over til høst, uten at det har vært sommer. Det pågår et blodig oppgjør i Syria. Det nye demokratiske Egypt er i ferd med å annullere gamle avtaler med Israel, på grunn av Israels vold og kolonisering av palestinerne.
  Den siste uken har det regnet raketter ut og inn av Gaza, med sedvanlig resultat. Irakerne og libaneserne skjelver av frykt for at volden i Syria skal spre seg til deres land. Det har de all grunn til.
  For hva gjør Israel i denne allerede svært spente situasjonen? Jo, de truer med å bombe Iran, med eller uten USAs medvirkning.

   

  Det har vært særdeles ubehagelig å følge den israelske opptrappingen, som har pågått i mange år. Truslene, Holocaust-appellene, de falske etterretningslekkasjene, Netanyahus reiser til USA og amerikanske presidentkandidaters konkurranse om å fremstå som mest mulig Israel-vennlige – alt faller inn i et velkjent mønster. Men denne gang kan konsekvensene bli mye mer alvorlige.
  Hvis Israel angriper, vil Iran føle seg tvunget til å forsvare seg. De vil kunne stenge Hormuzstredet, og slik skape en oljekrise som drar USA inn i konflikten. De vil kunne bruke Hizbollah til å beskyte Israel med raketter fra Sør-Libanon, noe som kan føre til massiv israelsk bombing og kanskje full invasjon.
  Det ustabile Syria, Irans eneste nære allierte, blir dratt inn i konflikten. Israel har antagelig lite å tjene på dette. De kommuniserer best med arabiske diktatorer, og har derfor ikke uttrykt annet enn selvsentrert bekymring overfor den arabiske våren.

   

  Hvorfor insisterer Netanyahu på å bombe Iran nå, mens situasjonen er ekstremt antennelig? Utgjør virkelig Iran en eksistensiell trussel mot Israel, slik han hevder?
  Selvsagt ikke. Den forhenværende Mossad-sjefen Meir Dagan avviser dette totalt – i likhet med mange andre ledende israelske analytikere. Selv den nåværende Mossad-sjefen Tamil Pardo mener denne typen snakk er en grov overdrivelse. Israel har mellom hundre og to hundre atomstridshoder og hele USAs militærmaskin i ryggen.
  Selv om Iran skulle greie å produsere en atombombe, noe som uansett ligger langt frem i tid, ville det være selvmord å bombe Israel. Selv den bjeffende Ahmedinejad vet dette. Og det er langt mer rasjonelle folk som kontrollerer den iranske hæren. Selvsagt er Iran et diktatur. Men landet har, i sterk kontrast til Israel og USA, ikke gått til krig mot noen i moderne tid.

   

  Netanyahus retorikk er irrasjonell, meningsløs – og patetisk. I Washington løp han etter Obama med Esters bok fra Det gamle testamente. Netanyahu kalte den rundt 2500 år gamle boken for «bakgrunnslesing om Iran», siden den omhandler forholdet mellom jøder og Persia i oldtiden. Siden perserne truet jødene i Esters bok (GT har ellers mange eksempler på at perserne beskytter jødene), så må de vel kunne bombes nå?
  Den israelske statsministeren minner om en bortskjemt unge. Han har for lengst begynt å gå Obama på nervene, noe som ble klart da han glemte å skru av mikrofonen under en privat samtale med Sarkozy i fjor høst.

  Netanyahu har fått Iran på hjernen

  Aluf Benn, sjefredaktøren i den israelske avisen Haaretz, skrev nylig: «Presidenten ser den israelske statsministeren som en løgner som bruker undergravende taktikk, skamløst blander seg inn i amerikansk rikspolitikk og oppfordrer republikanere til å få ham fjernet.»
  The Economist, som ikke akkurat er et israelfiendtlig organ, oppsummerer i siste nummer relasjonen mellom de to landene slik. «Forholdet mellom USA og Israel minner om den type forrykt gjensidig avhengighet man noen ganger ser i fortapte ekteskap, hvor den staeste og mest ustabile partneren drar den andre inn i sine ville og farlige prosjekter, hvis katastrofale resultater bare ser ut til å bekrefte hans paranoide verdensbilde.»

   

  Netanyahu er en bunnkynisk sjåvinist. Grunnen til at han vil ødelegge Irans teoretiske muligheter til å skaffe seg atomvåpen, om så ved å drepe alle iranske vitenskapsmenn som vet hvordan slike lages, er ikke trusselen mot Israel. Han ønsker å opprettholde Israels monopol på atomvåpen og de militærstrategiske fordelene det gir.
  Men det handler også om noe dypere: At Israel ser seg som et land som kan alltid kan diktere sine betingelser overfor omgivelsene. Som anser sin egen sikkerhet som hellig, selv om denne oppnås på andres bekostning. Som lar sin hær benyttes som et privat sikkerhetsselskap for voldelige settlere som tar seg til rette på andre folks jord, fullstendig i strid med Folkeretten og FN. Som ikke har noen anelse hva de skal gjøre med den palestinske befolkningen de har kontroll over, bortsett fra å gjøre deres liv mest mulig surt, slik at de kanskje flykter.
  Israel er en militarisert stat som er vant til å starte og vinne kriger. Okkupasjonen og koloniseringen av palestinerne har ikke bare skadet landets internasjonale omdømme. Det har skapt en råte som når langt inn i landets sjel.
  Netanyahu har fått Iran på hjernen. I Knesset denne uken uttalte han at «Gaza er Iran». Han mener også at Sør-Libanon er Iran. Syria er selvsagt Iran. Og ja, Iran er jaggu Iran det også.
  «Det jødiske folk selv skal kontrollere sin skjebne» sier Netanyahu. Stans opp et lite øyeblikk og tenk over den formidable arrogansen i uttalelsen. Bli redd for en ny stor krig i Midtøsten, en som nok en gang startes av Israel.

   

  27 Comments / kommentar / Morten Strøksnes

  Like / Tweet

• januar 24, 2012

  Tilslørt debatt

  Foreningen !les legitimerer ikkje berre antidemokratiske haldningar ved å sende Aisha Shezadi på skuleturné. Til sjuande og sist legitimerer dei vald.

   

  

  ANTIDEMOKRATISK: Foreningen !Les spreier antidemokratiske haldningar når dei sender niqab-kledde Aisha Shezadi ut på skuleturné, meiner Hilde Sandvik. ILLUSTRASJONSFOTO: REUTERS/Phil Noble (BRITAIN)

  Ved å sende niqab-kledde Aisha Shezadi ut på skuleturné, viser Foreningen !les at dei ikkje tar henne alvorleg. Det går også tydeleg fram av svaret leiar i foreininga, Wanda Voldner, gir i Dagbladet etter å ha blitt kritisert for kultursvik frå Hege Storhaug i Human Right Service. For Voldner er Aisha Shezadi berre ei jente som har forfatta ein «velskrevet og spennende tekst» som attpåtil får henne til å skjøne valet av total tildekkjing.
  

  Motspørsmålet til Voldner er: Ville foreininga ha sendt Mohyeldeen Mohammad, ein av bakmennene bak demonstrasjonen i Oslo sist veke, mannen som har truga med terror på norsk jord?

  Ville dei ha sendt ein Behring Breivik som hadde skrive eit «velskrevet» manifest? Eller det mest opplagte spørsmålet for å avdekkja dobbeltmoralen: Kva om jenta hadde kome frå det kristne miljøet som no hevdar at Utøya-massakren er eit teikn frå Gud? Ville vedkommande ha fått taletid til å misjonere for unge skuleelevar i det som ifølgje Voldner er eksempel på eit «raust debattklima»?
  

  Aisha Shezadis syn, ikkje berre på klesplagg, er etter kvart blitt kjent, først gjennom artikkelen «Du, jeg og niqab», som ho skreiv til antologien «Utilslørt. Muslimske RÅtekster». Ho har dei siste dagane også fått uttale seg om kva ho meiner om norsk deltaking i krig i Afghanistan (ho karakteriserer Taliban som «Guds løver»). Og ho meiner – som god salafist (fundamentalistisk rørsle i sunni-islam) – at muslimar ikkje bør krangle i allmenta, men stå fram med ei stemme. Venstre-politikar Abid Raja, ein av dei som har opponert mot dette synet, kallar ho «kuffar», vantru.
  Aisha Shezadi høyrer til den prosenten ytterleggåande muslimar ein til dagen kan lese om på nettstaden islam.net. Det er desse som den siste veka har fått mediemerksemd på seg mellom anna for å sjikanere ei ung tidlegare muslimsk jente som er blitt valdteken.
  

  Sjølv møtte eg Aisha Shezadi i debatt på Ukeslutt i fjor etter at eg hadde skrive ope brev til henne. Der skreiv eg mellom anna at eg ikkje ønskjer å stille spørsmål til henne før ho stiller spørsmål til meg, fordi eg opplever at ho snyltar på demokratiet og menneskerettane ved å ønskje rettar for seg sjølv (toleranse) som ho ikkje vil gi andre (ikkje-truande). Programleiaren spurte om ho ville vite noko om meg. Ho lurte som venta ikkje på noko.
  «Det er fantastisk å snakke for folk som er lutter øre», sa Aisha Shezadi til Klassekampen sist veke om det å vere på skuleturné.

  Noko anna enn lutter øyre har ho også synt at ho ikkje er interessert i.

  37 Comments / kommentar / Hilde Sandvik

  Like / Tweet

• desember 25, 2011

  Det ondes nærvær

   

  «Ondskapen i verden og i oss kaller ikke først og fremst på en forklaring men på kamp», sa biskop Halvor Nordhaug i prekenen i Bergen domkirke 1. juledag.  Han viet talen til 22. juli og ondskapens problem.

   

  

  ONDSKAPEN PÅ UTØYA:Det kan ikke være tvil om at det som skjedde 22. juli er ondskap i sin reneste form. Men like tydelig må det sies at dermed er ikke alt sagt om ham som gjorde dette. For et menneske er alltid mer enn sine handlinger, sa biskop Halvor Nordhaug i talen i Bergen domkirke. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND

  Tekst: Johannes 1, 1-14

  Julen er idyll og hygge: Lysene, gavene, nissene og pepperkakemennene og Grevinnen og hovmesteren og «same procedure as last year»: pinnekjøttet, familien samlet, forventningsfulle barn, hyrdene på marken og englesangen som ikke lenger høres bare i kirken men også i de nye katedralene med lett paradisiske navn: Lagunen, Kilden og Oasen

  Idyllen og hyggen har sin plass i en kristen julefeiring og god dekning i Skriften. Men går vi dit, til Skriften, så ser vi at sammen med idyllen, sammen med gleden over det nyfødte barnet som ligger på strå i Betlehem, lever det en mørk og dramatisk konflikt:

   

  Kampen mellom Lyset og Mørket, mellom det gode og det onde – som dypest sett handler om åndskampen mellom Den gode og Den onde, mellom Gud og Hans motstander.

  I og med Jesu fødsel går denne kampen inn i sin avgjørende fase. Nå begynner slaget, og som alle slag foregår det ikke uten vold, frykt og lidelse. For når Gud sender sin egen Sønn til verden, da mobiliserer fienden, og fienden har makt til å ødelegge og bryte ned. Frelsen har sin pris, ikke bare for Jesus men også for dem som er rundt ham.

  Vi leser hos Lukas i 2. kapittel (det kapitlet som begynner med juleevangeliet) om den gamle mannen Simeon som i Jerusalems tempel tar Jesusbarnet i armene sine og sier til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.»

   

  Og hos Matteus leser vi i det 2. kapittel at en engel viser seg for Josef i en drøm og sier: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Og Jesusbarnet blir en papirløs flyktning

  I sammen kapittel leser vi om kong Herodes som fryktet den nye kongen som skulle være født. Derfor sendte han ut soldater og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre.

  Og Matteus legger til: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik,gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»

  Det kan ikke være tvil om at det som skjedde denne dagen er ondskap i sin reneste form.

   

  Det ondes nærvær: Denne siste teksten, om foreldrenes gråt over sine barn berører oss på en særlig måte akkurat denne julen. Den 22. juli i år fikk også vi, i vår norske idyll, en opplevelse av ondskapen og av dens makt, som vi ikke hadde kunnet forestille oss, som vi ikke var forberedt på, og som har rystet folk over hele verden.

  I går kveld var det 77 hjem der en stol sto tom ved bordet. Dessuten er det mange, mange andre som er personlig berørt, i tillegg til alle oss som ikke kjente noen direkte, men som er fortsatt midt i julegleden er preget av et alvor og en fortvilelse over det som skjedde denne dagen og som vi satt i timesvis og dagesvis og fulgte med på foran TVen.

  Det kan ikke være tvil om at det som skjedde denne dagen er ondskap i sin reneste form. Dette må sies umisforståelig. Men like tydelig må det sies at dermed er ikke alt sagt om ham som gjorde dette. For et menneske er alltid mer enn sine handlinger.

   Mange av dem som var bødler i nazistenes utryddelsesleire under krigen var sosialt veltilpassede mennesker med familier og barn.

   

  Det pågår nå en diskusjon om gjerningsmannens psykiske tilstand og om hvorvidt han var strafferettslig tilregnelig. Det er vanskelig for oss å mene noe om akkurat det. Men vi vet at historien kjenner mange og enda mer grusomme eksempler på terror enn det vi opplevde 22. juli, og at ugjerningene da ble utført av mennesker som var tilsynelatende «normale» og sosialt godt fungerende.

  Mange av dem som var bødler i nazistenes utryddelsesleire under krigen var sosialt veltilpassede mennesker med familier og barn. Likevel gjorde de det de gjorde, og så gikk de hjem og lekte med barna etter arbeidstid. På den måten blir ondskapen mer alminnelig og dermed mer truende enn om de bare hadde vært monstre og umennesker.

  Mange av dem var kanskje i utgangspunktet ikke spesielt onde, men de ble fanget av en ondskap som var større en dem selv, et system som trakk dem med seg, men de lot seg trekke med, og det måtte de ta ansvar for.

   

  Kanskje var det på liknende vis med Kong Herodes? Kanskje var også han i utgangspunktet en noenlunde alminnelig  mann. Men han hadde makt og handlet rasjonelt etter det rådende maktpolitiske system i Romerriket: Han ville sikre sin egen posisjon, men han ville også trygge freden, pax romana. Da var det en slags «common sense» for et maktmenneske den gangen å myrde alle guttebarn i Betlehem og omegn under to år, for slik å være sikker på å stanse et opprør fra en fremtidig rival til kongetronen

  Det finnes et engelsk ordtak som sier: «Where you stand, depends on where you sit» Herodes satt i maktens sete. Det gjorde noe med ham.

  Mørke tider og onde systemer kan få folk til å gjøre handlinger som de ellers ikke ville ha gjort, kanskje ei heller drømt om å gjøre, men som likevel utføres i full bevissthet og som de må bære ansvar for.

    Kan vi tenke oss selv inn i en slik situasjon?

   

  Det er lett å ta avstand fra alle historiens bødler og ugjerningsmenn. Men mange av dem sto på valget i en ekstrem situasjon mellom å utføre ordre, eller nekte – og så miste livet.

  Kan vi tenke oss selv inn i en slik situasjon? Kunne også jeg og du, under gitte omstendigheter hente fram ting som ellers ligger gjemt i sjelens mørkeste kroker?

  Tanken virker kanskje fjern. Særlig nå i juleidyllen. Men hender det ikke at vi, og det på helt vanlige dager, med overlegg kan påføre andre skade hvis det tjener vår egen sak?

  Det er to gåter om mennesket: Hvorfor er det så mye godhet i oss? Og hvorfor er det så mye ondskap?

   

  Lyset skinner i mørket: For å se hvem Jesus er, for å se hvor lyst Lyset er, må vi først se hvor mørkt det er i den verden Jesus blir født inn i.

   

  Se på dette bildet (Rembrandt: Hyrdenes tilbedelse, 1646)

   

   

  

  REMBRANDTS "HYRDENES TILBEDELSE" (1646)

   

   

  –          Midt i mørket, omgitt av mørket, lyser Jesus

  –          Det er som om lyset ikke kommer utenfra, men fra barnet

  –          Andre personer er uvesentlige. Det er bare han som betyr noe.

   

  Bildet minner oss om et ord fra profeten Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys.»

  Det illustrerer også et vers i dagens tekst som i vår nye oversettelse lyder slik: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Johannes 1,5). Tidligere sto det: «… men mørket tok ikke imot det»

  Den nye oversettelsen får tydeligere fram kampen, konflikten

  Mørket kjemper mot lyset, slik det alltid har gjort. Men det skal ikke vinne.

  Denne kampen har pågatt helt fra begynnelsen. Om dette leser vi allerede i Bibelens tredje kapittel hvor Gud sier til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

   Slangen har bitt oss i hælen

  Slangen har bitt oss i hælen, vi er skadet av slangegiften, men ikke helt ødelagt.

  Det finnes et håp. Det finnes en kur, men den kan vi ikke gi oss selv

   

  I dag er han født, han som er ikke bare hjelperen, men Frelseren. Og det er en frelser vi trenger, intet mindre. Så mørkt er mørket i oss.

  Ondskapen i verden og i oss kaller ikke først og fremst på en forklaring men på kamp. Den kampen blir Jesus født for å kjempe. Den kan bare han ta.

  Vi trenger en Frelser som med full rett kan si om seg selv: Jeg er verdens lys.

  Vi trenger en som kan helbrede oss, befri oss, føre oss tilbake til Paradiset som vi forlot, tilbake til Guds favn. Vi trenger en som kan gjøre det vi selv ikke kan.

  Som det heter i en gammel bedehussang:

  Se han kommer, han som alle tiders floker løse kan,

  fredens morgen uten skyer bryter inn.

  Ja, han kommer, o min sjel, og setter alle ting i stand,
  Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.

   

  I dag er han født, han som rammer slangens hode, og som knuser det.

   

  Paulus sier det slik: Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.

   

  Det er dit vi skal også på 1. juledag. Til korset. For det er dit han skal:

  «Fra krybben til korset gikk veien for deg

  Slik åpnet du porten til himlen for meg»

   

  Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det

  –          Og mørket kan aldri overvinne det

   

  For der, i stallen, er Gud! Så vil vi i dag i stor glede feire nattverd for å smake seierens frukter. En seier vi ikke har kjempet oss fram til, men bare kan ta imot.

   

  Der, i brødet og vinen, er Gud!

  Og da kan vi, midt i en mørk verden, ønske hverandre GLEDELIG JUL!

   

   

  2 Comments / Preik / Halvor Nordhaug, biskop

  Like / Tweet

• desember 16, 2011

   Kyrre Nakkim snakker i søvne

  Når Dagsrevyen er i det emosjonelle hjørnet, noe den dessverre altfor ofte er, suspenderes vanlige journalistiske regler, skriver Sven Egil Omdal.
  

  Dagsrevyen åpnet sist mandag med et seks minutter langt innslag som sluttet med at Ingvil Tybring-Gjedde, gift med en av Fremskrittspartiets mest kontroversielle politikere, så rett inn i kamera og avleverte en kraftig appell til hans politiske motstandere med beskjed om at de måtte slutte å true ham. Før hun kom så langt, hadde hun angrepet Eskil Pedersen, gitt en grovt feilaktig framstilling av en kronikk i Dagbladet og fortalt hvordan ”AUF-ere og Arbeiderpartimennesker” (uttrykket var journalistens) hadde kalt henne og mannen ”jævla drittsekker” (I min kritikk av programmet sist lørdag, skrev jeg ”jævla hyklere”. Feilhørselen er min).

  NRKs politiske redaktør, Kyrre Nakkim, skriver at det ikke er ”Dagsrevyens oppgave å korrigere reaksjonen” til intervjuobjektet. Reaksjonen han sikter til, er Ingvil Tybring-Gjeddes feilaktige påstand om at Eivind Trædal hadde kalt hennes mann et søppelmenneske. Den normale journalistiske reaksjon når intervjuobjektet sier noe åpenbart feil, er å stille et kritisk motspørsmål  for å hindre at seerne får falsk informasjon. Men når Dagsrevyen er i det emosjonelle hjørnet, noe den dessverre altfor ofte er, suspenderes vanlige journalistiske regler.

  Nakkim skriver at Tybring-Gjedde fikk ”fortelle hvordan hun opplevde Eskil Pedersens angrep på hennes mann fra talerstolen under LO Stats kartellkonferanse en uke tidligere”. Hvor vanlig er det at ektefellene blir intervjuet i Dagsrevyen om deres reaksjon på politiske angrep? Nakkims forklaring, tynn som den er, gir bare mening dersom Dagsrevyen oppfatter Eskil Pedersens kritikk som en del av forklaringen på hvorfor Tybring-Gjedde er sykmeldt.

  Det samme gjelder Trædals kronikk. ”Så kom dette leserinnlegget, ført i pennen av Eivind Trædal, Maria Amelies kjæreste”, sier reporter Fredrik Solvang, mens Ingvil Tybring-Gjedde tar opp avisen og sier: ” Jeg var enormt opprørt (…) når man ser sin manns navn og bilde (…) hvor han blir kalt søppel”. Noe han altså ikke ble.

  De tre eksemplene reportasjen bygger på, er altså en faktisk feil (kronikken), et politisk angrep (Eskil Pedersen), og en anonym, negativ slengreplikk (”jævla drittsekker”). Jeg skrev at vi må anta at Dagsrevyen ikke redigeres i søvne. Etter Kyrre Nakkims innlegg ser jeg meg nødt til å trekke denne antakelsen tilbake.

  Kommentarer er skrudd av for / Debatt / Sven Egil Omdal, kommentator i Stavanger Aftenblad

  Like / Tweet

• desember 16, 2011

  Et veldig drev

  Nei, Sven Egil Omdal, det var et greit stykke hverdagsjournalistikk

  

  Innslaget med Frps Chirstian Tybring-Gjedde var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel, skriver Hans Petter Sjøli. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/SCANPIX

  Da Stavanger Aftenblads kommentatornestor Sven Egil Omdal langet ut mot Dagsrevyens innslag om drapstruslene mot Frps Christian Tybring-Gjedde ble det et veldig liv blant snakkeklassens dukser på de sosiale mediene. Omdals nådeløse artikkel ble delt i et imponerende antall, og det var langt mellom de kritiske bemerkningene til nestorens dom. Det lignet nesten på hva journalistikkprofessor Sigurd Allern, sist sett i det mediekritiske serien «Overeksponert», ville ha kalt et «drev» – et hylekor der landets kritiske masse gikk i takt, mot Dagsrevyen og mot Tybring-Gjedde.
  Det over seks minutter lange innslaget åpnet Dagsrevyen 5. desember, og det var den omstridte Frp-erens kone Ingvil som fortalte om mannens sykmelding etter at han hadde mottatt drapstrusler så alvorlige at han var blitt utstyrt med voldsalarm. Vi ble presentert for en tydelig preget Ingvil Tybring-Gjedde, som hjemme i familiens hus gråtkvalt la ut om at hun og mannen hadde fått beskjed fra politiet om ikke å bevege seg steder der det er mange mennesker, ikke ta buss eller trikk, samt skaffe seg hemmelig telefonnummer. Politiet skal også ha holdt vakt rundt parets hus.
  

  Det manglet så visst ikke på patosen. Frp-ere har som kjent litt andre standarder for slikt enn påholdne dannelsesraddiser, fascinert av America som de er. Sykmeldingen ble nokså tydelig koblet til uttalelser fra AUF-leder Eskil Pedersen og til en kronikk i Dagbladet, signert studenten Eivind Trædal, som ble kjent da han støttet kjæresten Maria Amelie, som de rød-grønne kastet ut av landet for en periode, tross massiv mediedekning og ditto fordømmelse. «Søppelmennesker», het kronikken, og fru Tybring-Gjedde lot det skinne gjennom at oppslaget hadde vært tungt å bære. Det at paret, ifølge Ingvil Tybring-Gjedde, fikk slengt negativt ladede meninger mot seg da de ønsket å være natteravner i Oslo, bidro også til mannens kollaps. Innslaget ble avsluttet med at hun fikk se rett inn i kameraet og oppfordre kritikerne om «å ta ham for det han sier, ikke det de selv mener at han sier». Hun avsluttet: «Slutt med dette, det er farlig».

  Jeg har sett Dagsrevy-saken flere ganger på NRKs nettsider, og klarer virkelig ikke å se hvorfor det har vekket så mye harme. Vi møter en opprørt kone som er sterkt bekymret for sin mann, ja, omsorgen hennes er rørende. Innslaget peker på en foruroligende trend, nemlig volds- og drapstrusler mot politikere og andre kjente mennesker, og både Per-Kristian Foss og Akhtar Chaudhry fra Stortingets presidentskap uttalte i en slags appendiks til Tybring Gjedde-saken at de selvsagt tok fullstendig avstand fra den slags.
  Jeg har svært liten sympati for Christian Tybring-Gjeddes politiske syn og virke. Han er en «vill» utspillspolitiker fra de bakre benkene på Stortinget, og er blant de mest løsmunnede blant de løsmunnede Frp-representantene. Hans famøse aviskronikk «Drømmen fra Disneyland» fra 2009 var særs konspiratorisk i formen, og han antydet – og mer enn det – at Arbeiderpartiet har sviktet det norske folk gjennom å tillate en betydelig «fremmedkulturell» innvandring til Norge.

  Argumentasjonen og virkelighetsforståelsen minner om det den senere terroristen anførte i sitt voluminøse «manifest». Men Tybring-Gjedde er ingen terrorist. Tvert imot: Han er en demokrat. Få andre politikere har vært så tøff i trynet som ham, og få er like utskjelt og latterliggjort for sine utspill. Og han har tålt det. Mitt inntrykk er at han liker å stå i vinden; liker å være prygelknabe for den liberale kultureliten han forakter. Men å oppfatte det som at man blir sammenstilt med en uhyrlig massemorder, en barnedrapsmann? Det ble for sterkt.

  Noe offer er han knapt. Alle som ytrer seg i offentligheten risikerer å møte galningers vrede. Selv denne ringe spaltist har undertiden fått noen særs ubehagelige trusler. Frp har en tendens til å oppsøke offerrollen når det butter politisk, men dette handler om noe annet. «Jeg er ikke sikker på at jeg tror på det han og kona hevder», sa en journalistvenn av meg dagen etter innslaget. Hvorfor ikke? Fordi vi ikke liker ham?

  Innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk»
  

  Dagbladets kommentator Marte Michelet sto på prominent plass på terroristens dødslister og hennes samboer unngikk så vidt Breiviks kuler ute på Utøya. Dagsrevyen lagde et lignende innslag med henne noen dager før Tybring-Gjedde-saken ble sendt. Det var knallsterkt, og saken ble rost på sosiale medier. Etter mitt syn blir det temmelig meningsløst å sammenstille de to innslagene, slik NRKs politiske redaktør Kyrre Nakkim gjør. Michelets historie er langt mer dramatisk. Men Tybring-Gjedde-innslaget står seg likevel, nyhetsverdien var utvilsom.

  Burde journalisten ha undersøkt påstandene nærmere, for eksempel påstandene om hets fra Arbeiderparti-folk da ekteparet ville stille opp som natteravner? Vel, ingen navn ble nevnt, ingen har følgelig krav på tilsvar. Burde de ha latt konen snakke om Trædals kronikk? Ja, fordi det viser hvordan virkeligheten ser ut fra den «andre» siden, bortenfor den venstreliberale konsensusen. Burde de ha omtalt Trædal som «kjæresten til Maria Amelie»? Ja. For Dagsrevyens 500.000 seere er han (om han er det) kjent som det. Han omtalte også selv kjæresten i sin kronikk.
  Nei, Omdal, innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk», det var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel. Kakofonien på de sosiale mediebredder tilsier at Dagsrevyen gjorde noe viktig og riktig da de lagde og viste saken. Ikke for «balansens» skyld, men for å vise at ytringsfriheten har sin pris, også for dem som ytrer ting som the pundits i den kritiske offentligheten finner usmakelig.

  5 Comments / kommentar / Hans Petter Sjøli, mediekommentator

  Like / Tweet

• desember 16, 2011

  Hva er galt med balanse, Omdal?

  Dagsrevyen forteller om trusler mot en av Norges mest omstridte Frp-politikere. Det skulle vi ikke gjort, i følge Sven Egil Omdal. NRK vil likevel søke balanse i vår dekning av samfunnsdebatten.

  

  BALANSE? Hva er galt med det, spør NRKs politiske redaktør. Kyrre Nakkim. FOTO: NRK

   

  I en kommentar i lørdagens Stavanger Aftenblad trekker Sven Egil Omdal feilaktige og fordomsfulle konklusjoner om Dagsrevyens beveggrunner for å sende et innslag om trusler mot Christian Tybring-Gjeddes familie.

   

  I billedteksten til kronikken ”Seks minutter på Dagsrevyen” konstateres det at Dagsrevyen forsøkte å gi den unge venstresiden ansvaret for at Christian Tybring-Gjedde er blitt sykmeldt, videre at reportasjen var et demagogisk lite mesterverk, og at NRKs formål var å vise hvordan venstresiden har utløst farlige krefter. I reportasjen ble det derimot aldri sagt hvor truslene kom fra. Tybring-Gjeddes familie har gitt PST beskjed om at de ikke ønsker å vite det. Omdal bommer derfor i hele sitt premiss for resten av den insinuerende teksten. Dagsrevyen hadde intet slikt formål og utfordrer Omdal til å komme med konkret belegg for sine påstander.

   

  Omdal hevder Dagsrevyen velger å bruke tid på saken fordi NRK mener at Eskil Pedersens og Eivind Trædals angrep på Tybring-Gjedde har skapt en aggresjon som igjen har ført til at venstresiden truer høyresiden. Dette er en så alvorlig påstand at den også bør underbygges. I vår reportasje understreket vi at det nå framkommer trusler mot partier på begge sider av politikken, noe som også kommenteres av representanter fra Stortingets presidentskap.

   

  Ingvil Tybring-Gjedde får fortelle hvordan hun opplevde Eskil Pedersens angrep på hennes mann fra talerstolen under LO Stats kartellkonferanse en uke tidligere. Det er ikke Dagsrevyens rolle å gå i rette med hennes opplevelse av uttalelsene. Omdal siterer Ingvil Tybring-Gjedde på at noen kalte ekteparet for ”jævla hyklere” da de gikk natteravner. Sitatet stammer ikke fra Dagsrevyens sak, så dette må Omdal ha innbilt seg. Tybring-Gjedde sier derimot at AUF-ere/arbeiderpartimennesker sa ”hva faen gjør de her” og ”jævla drittsekker”. Ingen ble identifisert av verken NRK eller Tybring-Gjedde, og ingen hadde derfor direkte tilsvarsrett.

   Det er ikke Dagsrevyens oppgave å korrigere reaksjonen til et intervjuobjekt

  Omdal mener det hadde vært på sin plass at NRKs reporter korrigerte Ingvil Tybring-Gjedde da hun tolket kronikken ”Søppelmennesker”. Det er ikke Dagsrevyens oppgave å korrigere reaksjonen til et intervjuobjekt som for første gang beskriver hvordan hun tolket kronikken som vakte stor oppsikt. Vi merker imidlertid oss at Omdal tillegger Dagsrevyen motiver utover det som blir hevdet i reportasjen, mens han fullstendig ser bort fra underteksten i Trædals kronikk.

   

  Det var ikke et retorisk, men et politisk poeng, da Ingvil Tybring-Gjedde gjendrev påstanden om at hennes mann er rasist. At han skulle være rasist er motivet for mye av den motstanden og kritikken han har møtt, derfor ble hennes svar inkludert i reportasjen. Det er grunn til å tro at truslene mot hennes mann bygger på et inntrykk av at han er rasist. Disse truslene er selve hovedpoenget i reportasjen.

   

  Dagsrevyens reportasje var på mange måter bygd opp rundt samme lest som portrettet av Dagbladets kommentator Marte Michelet uka før, der hun fortalte om alvorlige trusler rettet mot henne. Da var det stille fra Omdal. Det er forstemmende å registrere at Omdal forsøker å strupe en debatt om trusler og tyr til skjellsord som ”demagogi” fordi han ikke liker at NRK formidler et balansert bilde av samfunnsdebattanten. Vi vil imidlertid fortsatt slippe til stemmer fra ulike sider av politikken, selv om Omdal og debattanter fra venstresiden misliker det. Bare slik kan NRK oppfylle sitt samfunnsoppdrag, selv om det for noen smerter å høre det som blir sagt.

   

  Kyrre Nakkim

  Politisk redaktør, NRK

  7 Comments / Debatt / Kyrre Nakkim, politisk redaktør i NRK

  Like / Tweet

• desember 13, 2011

  Ikke la sjansen gå til spille

  Det er et sjansespill av opposisjonspartiene i Oslo bystyre å lukke ørene for faglige vurderinger og hindre at Lambda nå realiseres.

  

  NAIVT: Det er i beste fall naivt å tro at nei til Lambda ikke vil føre til en lengre utsettelse av nytt Munch-museum. I verste fall må vi i påvente av enighet bruke pengene på å ruste opp dagens museum. Da kan tidsvinduet for nytt Munch-museum være lukket, skriver Oslos kulturbyråd Hallstein b. Bjercke.

  
  En av verdenshistoriens største kunstnere, Edvard Munch, testamenterte bort store deler av sitt livsverk til Oslo Kommune. Nå gjenstår det å se om vi politikere i hovedstaden er i stand til å forvalte denne arven på en skikkelig måte. Denne kunstskatten er for stor til å brukes som en brikke i et lokalpolitisk spill.

  Denne kunstskatten er for stor til å brukes som en brikke i et lokalpolitisk spill

  Oslo kommunes samling av Munchs kunst er unik. Den er unik fordi den er så omfattende, og viser hele bredden i kunstnerskapet. Blant verdenshistorienes andre store kunstnere er samlingene spredd på mange eiere i mange land. På Picasso-museet i Barcelona og Van Gogh-museet i Amsterdam får man bare se bruddstykker av disse kunstnernes virke. I Oslo har vi nå muligheten til å skape verdens mest spennende kunstmuseum, med en mangedobling i antall besøkende som en realistisk konsekvens. Da vil man også nærme seg Munchs eget mål, som var å la flest mulig ta del i kunsten.

  Vi bør raskt bestemme oss for å bygge et museum med de kvaliteter Munchs kunst fortjener – til riktig pris og riktig tid.

  Dagens Munch-museum på Tøyen er både for lite og i for dårlig forfatning til at det er mulig å realisere det unike potensialet denne kunstsamlingen representerer. I løpet av få år må bygget rehabiliteres for store beløp, bare for at vi skal være sikre på at ikke kunsten skades. Det betyr at tidsvinduet for å realisere drømmen om verdens mest unike kunstmuseum er lite. Dersom vi ikke klarer å bestemme oss for lokalisering av nytt museum snart, må vi i stedet sette i gang arbeidet med å vedlikeholde dagens bygg, en investering uten verdi for fremtiden. En slik løsning vil ikke gi oss mulighet til å vise så store deler av samlingen som kunsten og kunstneren fortjener.

  Om bystyret i dag bestemmer at det skal utredes to alternative plasseringer av nytt Munch-museum skal byrådet i Oslo selvsagt gjøre dette på en grundig og god måte. Vi kan allikevel ikke se bort fra at det ligger en ferdig skisse for det som kan bli et av verdens flotteste kunstmuseer i Bjørvika. Fagfolk har vurdert at det sannsynligvis også vil bli billigere å bygge her enn opposisjonens alternativer, blant annet på grunn av at reguleringsmessige og antikvariske føringer for de alternative tomtene vil måtte kreve et kjellerplan, og fordi grunnforholdene er særdeles kompliserte under både Tullinløkka og Tøyen. Stødig fjell under havflaten i Bjørvika er et sikkert fundament. At de tekniske rommene befinner seg i byggets kjerne, i stedet for i kjelleren, gir både enklere drift og gjør det rimeligere å bygge.

  Men først og fremst er Lambda et museumsprosjekt med unike kvaliteter. Her kan man veksle mellom å ta inn inntrykkene fra Munchs kunst, og å nyte fjorden, byen og landskapet han var inspirert av, i de fantastiske pausearealene med byens beste utsikt. De store og luftige pausearealene vil forsterke og komplettere kunstopplevelsen. Åpningen og den naturlige bevegelsen mellom etasjene er en del av dette. Dette ser ikke Halse og andre Lambda-motstandere ut til å forstå, der de sitter med sine tekniske kalkyler av brutto- og nettoareal.

  De siste dagene har Lambda-prosjektet blitt lovpriset av både arkitekter, museumsdirektører og kunstnere. Alle mener at lokaliseringen i Bjørvika er den beste. Samspillet med Operaen og de andre kulturbyggene – både arkitektonisk og innholdsmessig – trekkes stadig frem som meget spennende og unikt også i internasjonal sammenheng.

  Det er et sjansespill av opposisjonspartiene i Oslo bystyre å lukke ørene for faglige vurderinger og hindre at Lambda nå realiseres. Ingen av deres alternativer har noe flertallsstøtte bak seg. I tillegg må det enorme arbeidet som er lagt ned i å gjøre Lambda til et så godt prosjekt som det er blitt, gjøres om igjen. Det er i beste fall naivt å tro at dette ikke vil føre til en lengre utsettelse av nytt Munch-museum. I verste fall må vi i påvente av enighet bruke pengene på å ruste opp dagens museum. Da kan tidsvinduet for nytt Munch-museum være lukket.

  Kunstarven etter Edvard Munch fortjener det beste. Det vil den få i Bjørvika.

  3 Comments / Uncategorized / Hallstein Bjercke Byråd for kultur og næring i Oslo

  Like / Tweet

• september 5, 2011

  Målet er mindre anonymitet på bt.no

   

  Bergens Tidende sitt mål er best mogleg debatt på alle plattformer, men det er ikkje sikkert krav om fullt namn på nett er den beste medisin.

  

  ARKIVILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

  Søndag trykte BT eit innlegg frå Raymond Larsen i Godvik på lesarkontaktsida med spørsmål om anonymitet i nettdebattar. Larsens håp var at BT vil gjere som VG, gå over til debattar med fullt namn.

   

  Under er innlegget til Larsen og mitt svar. Her finn du også bt.no sin nettikette. Kom gjerne med innspel og kommentarar: Korleis kan vi få mest mogleg interessant nettdebatt?

   

  I botn av bloggen er ei lenkesamling med det eg meiner er interessante diskusjonar kring debatten om anonymitet, trolling og såkalte flame wars på nett.

   

  Innlegget frå Raymond Larsen:

  «NETTAVISENES KOMMENTARFELT har gitt oss en arena med lav terskel for å delta i et offentlig ordskifte. Dessverre er det nesten umulig å føre en god diskusjon der fordi mediet er blitt inntatt av korsfarere av mange slag som kjemper mot sine mer eller mindre innbilte fiender; muslimene, sosialiststaten, freppere (Frp-medlemmer), New World Order, feministstaten eller barnevernet. Mange er voksne mens andre er åpenbart unge, ukonsentrerte elever på videregående skole, med laptop som rettighet, som ønsker å slenge om seg med mest mulig ukvemsord.

  I tillegg kommer trollene som Åsmund Nyvang trakk fram i BT 3/8. De som fisker med ekstreme eller usaklige argument for å hisse opp andre.

  Her er noen utdrag av en diskusjon på 20.07.2011 angående sultkatastrofen i Somalia:

  Hansomvetalt:

  Er det derfor de lukter så dritt? fordi de er uttørket.

  Plutonic:

  Problemer i deler av Afrika igjen. Gjør deg følgende lille tanke: Er det for lite mat og vann? Eller er det rett og slett for mange mennesker?

  Oligo:

  Det er for mange med liten IQ. Dermed blir det sånn. Om 100 år er det sånn i Norge også…

  Hansomvetalt:

  Bare hvis vi slipper inn alle somalerne inn i landet

  Det finnes langt verre eksempler. Når Nyvang mener at slike ytringer ikke «skal samlast opp og brukast til å slå folk i hovudet med ved seinare høve». Og uttaler at Synspunkt «er då ikke smittsamt», så tror jeg nesten at hans innlegg er et godt eksempel på trolling og særlig når han nærmest framstiller Internett som ungdommens tumleplass. Gamlinger (over 30) ingen adgang! Dessverre er det nok slik at synspunkt smitter, innimellom kan de smitte som en epidemi. Jan Erik Willgohs nevner i samme avis Rwanda, Jugoslavia og Nazi-Tyskland.

  Å FJERNE MULIGHETEN for å ytre slike ting anonymt i et offentlig ordskifte er ikke et brudd på ytringsfriheten slik tilsynelatende mange tror. Vi hadde ytringsfrihet også før nettdebattene, men et forum uten redaksjonell styring og uten at deltakerne trenger å stå personlig for sine ytringer er ikke et fruktbart forum. Det er ingen som sitter igjen med en økt forståelse for sine meningsmotstandere, men mange finner grobunn for sine egne fobier, og gjennom lenker postet der finner de fram til andre nettsteder og forum hvor de kan dyrke sin frykt. Det er ikke avisenes jobb å legge til rette for dette.

  Tormod Dag Fikse uttrykker i BT 28/7 en redsel for at de mange, positive effektene av anonymiteten skal bli ofret og ytringsfriheten innskrenket om anonymiteten fjernes. Fikse har noen gode poeng når det gjelder demokratiforkjempere og varslere. Det er avisenes plikt å legge til rette for at de som ikke kan uttrykke seg fritt blir hørt, og muligheten for anonymitet er et viktig virkemiddel i det arbeidet. Men kommentarfeltet i nettdebattene har altså vist seg å være et svært dårlig verktøy for å ivareta slike grupper. Dette er ting som nettavisene bør ivareta redaksjonelt ved å vurdere anonyme innlegg og velge om de ønsker å publisere disse slik de alltid har gjort i papirutgavene.

  EN ANNEN problematisk side ved anonymiteten er den svært økte sannsynligheten for falske innlegg og doble identiteter. Det er lett å forestille seg de som inntar to eller flere roller og diskuterer mot seg selv ved å skape ekstreme, dumme eller naive roller for å styrke sin egen argumentasjon.

  Nå har VG valgt å gå over til debatter under fullt navn. De har valgt å bruke Facebook som innlogging. Det er diskutabelt om det er en god løsning, men etter dette ønsker iallfall jeg igjen å delta i debatter på nett. Jeg håper BT og Dagbladet kommer etter

  I mellomtiden tror jeg skolen og samfunnet har en enorm oppgave i å lære våre unge om demokrati og ytringsfrihet. Når mobbebloggere sutrer for at sponsorene trekker seg og mener at deres ytringsfrihet blir begrenset når ingen vil støtte deres trakasserende ytringer økonomisk, så har de misforstått noe veldig, veldig viktig. Folk skal få si og mene som de vil, men de kan ikke forvente å bli betalt for det, og de kan heller ikke forvente at de ikke må stå for sine ord. Som et middel på veien vil jeg til slutt anbefale Trond-Viggo Torgersens klassiker: «Tenke Sjæl» Den finnes på nett.

  HER ER MITT SVAR TIL RAYMOND LARSEN:

  Raymond Larsen tek opp ei problemstilling som er hyppig diskutert i avisredaksjonar: Kva gjer vi med anonymitet på nett? Hypotesen har vore at dersom ein får folk til å skrive under med fullt namn, så vil debattklimaet endre seg til det betre. Det er fleire indikasjonar på at vi ikkje oppfører oss på vårt beste i forkledning.

  

  EKSPERIMENTET: Forkledd i halloween-kostyme tok folk pengar, medan dei utan forkledning lot pengane vere igjen i eit amerikansk eksperiment. Arkivfoto: AP Photo/Seth Wenig

   

   

  Sjølv fall eg for eit amerikansk psykologisk eksperiment for barn med og utan halloween-kostyme. Barna blei bedne om å ringe på i ein heim og be om snop. Sidan blei dei forlatne i gangen der det stod ei skål pengar. Barna utan utkledning let seg ikkje freiste. 80 prosent av dei med forkledning tok pengar.

   

  Det er vanleg å snakke om at vi som anonyme på nett blir de-individualiserte. Det er det som gjer at ein får seg til å skrive slikt ein ikkje ville ha skrive under fullt namn, som å påstå at somaliarar luktar drit fordi dei er svoltne – eller ta pengar i halloween-kostyme.

   

  Min respons til dei døma Raymond Larsen viser til, er at bt.no ikkje ønskjer slik debattkultur. Vi ønskjer best mogleg debatt på alle plattformer.

  Alle kommentarar på bt.no blir lesne av eit knippe nordmenn som jobbar i det svenske firmaet Interaktiv sikkerhet (IS). IS modererer etter retningslinjer for nett, såkalla nettikette, som er laga i BT. Der går det heilt klart fram at vi ikkje vil tillate rasistiske eller sjikanerande ytringar i nettdebatten. Vi vil heller ikkje tolerere hets av privatpersonar. Etter diskusjonar i redaksjonen har vi varsla Interaktiv sikkerhet om at vi vil at dei skal skjerpe rutinane – og ha låg terskel for å fjerne innlegg som bryt med nettiketten.

  Målet er også mindre anonymitet og fleire profilar med fullt namn. Vi undersøkjer difor høvet til å kunne gi dei som skriv under fullt namn fordeler som debattantar på bt.no. Førebels vil vi likevel ikkje følgje etter VG og gjere det umogleg å vere anonym. Det VG har gjort er å reinske opp i debattforumet sitt, eit liknande forum stengte BT for eit par år sidan. Raymond Larsen refererer sjølv til dei positive effektane ved å framleis tillate anonymitet på nett. Førebels veg desse tungt.

   BT.NOS NETTIKETTE:

  •  Vi ønsker debatt og uenighet velkommen, men vil ikke akseptere angrep på enkeltpersoner – verken forfatteren, meddebattanter eller andre.
  • Vi ønsker at bt.no skal være et åpent, inkluderende inviterende debattforum.
  • Vi forbeholder oss retten til å fjerne kommentarer som sporer av debatter.
  • Innlegg som inneholder rasisme, hets mot folkegrupper, virker injurierende eller krenkende, inneholder reklame, er i strid med opphavsretten eller på annen måte er i strid med norsk lov vil bli fjernet uten forvarsel.
  • Bergens Tidende forbeholder seg retten til å redigere eller trekke tilbake innlegg vi mener er i strid med våre grunnregler.

  MEIR LESESTOFF:

  Her er ei lita lenkesamling her til artiklar – og henvisningar til debatten om anonymitet på nett som eg har hatt god nytte av:

   Solid – med litteraturreferansar – sjå også artikkelsamlinga i botn): http://flagglima.com/2010/09/behovet-for-burka-i-nettdebatten/

  Origos Bente Kalsnes om ulike løysngar for moderering: http://blogg.origo.no/-/bulletin/show/678671_debatten-om-nettdebatten-og-origos-tekniske-loesning

  Interessant og ganske morosam artikel frå Observer om trolling og dei verste utslag av anonymitet: http://www.guardian.co.uk/technology/2011/jul/24/internet-anonymity-trolling-tim-adams

  Magne Lerøs meining: http://www.ukeavisenledelse.no/meninger/redaktorens_mening/article139436.zrm

  Frå Twitterdebatten – med masse lenker: http://hannelk.net/2011/02/anonymitetens-fordeler/

   For den spesielt interesserte – her er transkribering av møte frå 2009 om nettdebatten: http://voxpublica.no/2009/02/debatt-om-nettdebatt-en-dokumentasjon/

   Kronikk om deindividualisering: http://www.aftenposten.no/meninger/article4200481.ece

  Artikkelen her, men også kommentarane under: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4191574.ece

   

   

  Kommentarer er skrudd av for Målet er mindre anonymitet på bt.no / kommentar / Hilde Sandvik

  Like / Tweet

• september 2, 2011

  Sånn apropos

  

  

  Kommentarer er skrudd av for Sånn apropos / kommentar / Hilde Sandvik

  Like / Tweet